Ragnar Arntzens hjemmesider

Det moderne gjennombrudd

(fra "Henrik Ibsen - 100 år etter", words2you 2006)

Det var ikke bare Ibsen av de norske forfatterne som ble berømt ute i Europa fra 1870 til 1900, det ble også Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, Jonas Lie og Amalie Skram. I litteraturhistorien blir denne perioden gjerne kalt ”gullalderen” og ”det moderne gjennombrudd”. Vi fikk en realistisk litteratur som tok opp og drøftet samfunnsproblemer.  Den danske litteraturprofessor Georg Brandes, som ble en lederfigur for denne nye litteraturen, sa at det var typisk for moderne litteratur at den ”satte problemer under debatt”, og dette ble et av slagordene for den nye litteraturen i hele Skandinavia. Brandes ble en viktig samtalepartner for Ibsen.

            Den nye litteraturen hadde sammenheng med de forandringene som skjedde i samfunnet på denne tiden. Mellom 1860 og 1900 ble Norge industrialisert, og det førte til en modernisering av samfunnet som totalt forandret menneskenes levekår. Industrialiseringen kom sent til Norge i forhold til resten av Europa, men da den først kom, skjedde det meget raskt. Derfor ble konsekvensene av bruddet med det gamle samfunnssystemet mye tydeligere her. Industrialisering og modernisering førte til endring i forholdet mellom individ og fellesskap. I det gamle bondesamfunnet var individet sterkt knyttet til fellesskap som slekten, bygden og religionen. Med moderniseringen brytes disse båndene, og mennesker må flytte rundt, og spesielt til de sterkt voksende byene, for å få arbeid. Man arbeider ikke lenger for fellesskapet, men mer og mer for seg selv. Ekteskapet mellom mann og kvinne er ikke lenger noe som først og fremst skal føre slekten videre. Tidligere valgte unge mennesker ektefelle i samråd med familie og slekt, men i denne nye tiden blir det mer og mer vanlig at de unge selv velger sin partner. Det nye idealet blir at man skal gifte seg med den man elsker. Kjærlighet, seksualitet og likestilling blir temaer i den moderne litteraturen, og dette vekker voldsomme debatter.

            I det gamle samfunnet stod religionen sentralt, men med moderniseringen mister religionen sin sterke stilling i samfunnet. Religion blir en privatsak, og kunstnere og intellektuelle begynner å kritisere kirken og presteskapet for motstand mot de friere livsformer som nå vokser frem. Kristendommens forestilling om et paradisisk liv etter døden, får konkurranse fra fristende fremtidsdrømmer for denne verden. Vi får slagord som frihet, likhet og brorskap, og nye ideologier som liberalisme, sosialisme, anarkisme, darwinisme.

            Det oppstod langvarig strid mellom de som forsvarte det gamle samfunnet og dets verdier, og de som kritiserte det. Forfattere og andre kunstnere var svært aktive i denne debatten på den radikale, kritiske siden, og kunsten deres ble samfunnskritisk. Ofte var det romaner, noveller og skuespill som satte debattene i gang. Det var ikke bare kirken og presteskapet som ble kritisert, men også skolevesenet, familielivet der mannen dominerte (= den patriarkalske familie), tvangsekteskapet, behandlingen av de fattige, og alle former for undertrykkelse.

            Forfatterne sjokkerte og provoserte. Bøker ble beslaglagt, skuespill ble nektet oppført på teater, og forfattere ble nektet stipend på grunn av sin radikale kritikk. Mange forfattere følte seg misforstått og forfulgt, og flere gjorde som Henrik Ibsen, forlot hjemlandet og slo seg ned i storbyer ute i Europa, spesielt Paris, Roma og München, der de kunne leve et friere liv. Mange av verkene fra ”gullalderlitteraturen” ble skrevet mens forfatterne bodde i utlandet, og flere fremhevet at det gav ny innsikt. ”Aldri har jeg sett hjemmet og hjemmets liv så fyldig, klart og så nær innpå som nettopp fra det fjerne og under fraværet,” sier Henrik Ibsen.

            Med Samfundets støtter (1877) skaper Ibsen en ny type drama i Europa, nemlig det moderne realistiske samtidsdrama. Stykkene handler ikke lenger om fyrster, konger og eventyrskikkelser, men om vanlige borgeres hverdagsliv og problemer. Ibsen går også helt bort fra å skrive på vers, og tilstreber nå en mer naturlig og enkel dagligtale i replikkene. Stykkene vekker voldsomme debatter og diskusjoner, og Ibsen blir sett på som en radikal og sterkt samfunnskritisk forfatter. Svært ofte er det mennene som representerer makten og de gamle verdiene, og i mange av dramaene er det en sterk kvinneskikkelse som er hovedperson. Den mest kjente av dem alle er Nora i Et dukkehjem.