Frankrike og

Denne artikkelen er et utdrag fra boken publisert av Europa-programmet ”Frankrike og Europa; visjon og ambisjon. Europa-programmet 2002.

” EU er en fantastisk katalysator for vår innflytelse i verden så lenge vi vet hva vi vil og vi kan overbevise våre partnere.”[i]

Franske politikere, analytikere og allment franske intellektuelle snakker ofte om ”Europe-puissance” (”det mektige Europa”) som en visjon for samarbeidet i Den europeiske union og som målsetting for fransk diplomati med hensyn til samme. I det 21.århundret skal EU bygges opp til å bli en global stormakt. Det legges heller ikke skjul på, at en sterk Europeisk union, er et EU hvor Frankrike har den sentrale, eller den blant flere, sentrale rolle. Slik skal Frankrike sikres innflytelse i en verden, som blir stadig mer ”global”.[ii] For mange utenfor Frankrike virker dette underlig og kanskje direkte malplassert. For enkelte av dem er EU snarere det motsatte av å sikre stater økt makt og innflytelse. Som ”en høyere sivilisasjon” skal samarbeidet avskaffe de enkelte staters makt og innflytelse. EU er ”realpolitikkens avskaffelse” rett og slett, og skal man lykkes i det, må det gjelde for alle og enhver. Dertil er makt noe umoralsk, som i hvert fall ikke stater bør etterstrebe, selv om det kan skje, at en bestemt type mennesker gjerne forsøker å sikre seg makt. Uansett slike synspunkt møter man aldri i et fransk politisk eller diplomatisk miljø. I slike er spørsmålet om makt like sentralt som det er dramatisk. Makt er noen man enten har eller ikke har.[iii] Besittes makt står man foran interessante utfordringer. Besittes ikke makt står man utvilsomt foran betydelige problem. Idéen om et mektig Frankrike oppfattes dermed ikke som noen byrde fra fransk side. Tvert imot er det en naturlig refleks av historie, kultur og lederskap. Et avmektig Frankrike ansees ikke som en befrielse, men tvert om som noe helt unaturlig, en dyp tragedie og et forhold, som snarest må endres. Ikke bare for å unngå mulige trusler mot landets eksistens, men også av hensyn til alle andre. Uten Frankrike og det franske ville tilværelsen være fattigere for alle, selv om den umiddelbart ville være mest beklagelig for franskmennene selv.

Fransk historie er bygd på begrep som ”storhet” og ”forfall”, og fremfor alt på det faktum at Frankrike har vært en verdensomspennende makt over lang tid. Franskmenns oppfatning av sin fortid er dessuten ikke statisk, men svært dynamisk. I 1868 skrev forfatteren Prévost-Paradol at en nasjon som Frankrike, som har opplevd ”…så mye berømmelse gjennom tidene, ikke bare kan være middelmådig”. Han mente vel at landets ”opplagte” særegenhet (den berømte exception française) førte til at franskmenns skjebne enten var å inneha en lederrolle eller å være avmektige.[iv] Paradols oppfatning henviste ikke utelukkende til den da kommende prøyssisk-franske krig (1870). Denne oppfatning hadde dype historiske røtter som har overlevd fram til i dag. Det utgis stadig bøker om landets fortsatte eller tidligere storhet, reflektert i begrepet la gloire i gaullistisk forstand, eller om frykten for landets definitive politiske og moralske forfall. Frankrikes europapolitikk preges likeledes av en debatt om makt og avmakt, på to måter: For det første anser de politiske ledere og eliten for øvrig integrasjonsprosessen som en resept mot Europas globale nedrangering etter 2. verdenskrig. Gjennom integrasjonsprosessen skal europeernes legitime rolle globalt gjenskapes. For det andre bygger franskmenns oppfatning av EU på egen historie. De kan neppe tenke seg å ikke få en sentral plass i et prosjekt som skal gi europeerne mer makt. Ei heller at prosjektets realisering ikke vil føre til økt fransk innflytelse. Det satses altså alt på å skape et EU som blir en forlengelse av franskmenns storhetstid og av landets utenrikspolitikk. Siktemålet med dette kapitlet er å belyse uttrykket ”Europe-puissance” gjennom en historisk fremstilling av begge aspekter (makt og Europa). I kapitlets første del har vi valgt noen elementer som kan forklare at den franske maktstilling i Europa ble til. Disse er Frankrikes geografiske beliggenhet og demografiske tyngde, landets sterke monarki og sentraliserte administrasjon, samt dets kulturelle ustråling. I kapitlets andre del vil vi se ulike franske forsøk på å unnslippe andres dominans eller på å påvirke Europa til egen fordel. Svært forenklet kan man kanskje si at disse forsøkene reflekterer fire ulike forhold mellom Frankrike og Europa:

· Frankrike mot Europa (det revolusjonære Frankrike mot det monarkiske Europa)

· Frankrike gjennom Europa (Frankrike og den europeiske integrasjonsprosess). [v]

Disse ulike situasjoner omfatter en tidsperiode som strekker seg fra tilblivelsen av Richelieus ”europeiske system” på 1600-tallet fram til Tysklands gjenforening og avviklingen av Den kalde krigen ved inngangen av 1990-tallet. I kapitlets siste del vil vi se at franskmennenes ideal for EUs framtid møter en rekke utfordringer. Et åpent spørsmål vil være den franske reaksjonen på et EU som ikke skulle munne ut i en konkretisering av Europe-puissance.

Kommentatorer bruker ofte uttrykket Den store nasjonen (la grande nation) med ironiske undertoner for å påpeke avstanden mellom landets tidligere storhet og dagens realitet som plasserer Frankrike blant de middelstore makter med globale interesser. Denne betegnelsen bygger imidlertid på en rekke fysiske kjennetegn som gjorde det mulig for franskmennene å spille en nøkkelrolle i Europa allerede fra slutten av middelalderen. Blant disse faktorer finner man landets geografiske og demografiske tyngde, monarkiets sterke stilling og en sterk administrasjon på et tidlig stadium, samt en kulturell dynamisme som blomstret opp selv etter at landet mistet sin dominerende stilling i Europa.

Blant utenlandske kommentatorer brukes ofte betegnelsen la Grande Nation (den store nasjon) om Frankrike med en viss ironi. Frankrike er ikke lenger å regne blant de globale stormakter. Landet kan i høyden regne seg som en regional stormakt i Europa. Uansett hvilke globale ambisjoner og interesser Frankrike mener seg å ha, vil det ikke være i stand til å forfølge disse på egenhånd. Det vil neppe bestrides av noen franskmann. ”La grande nation” betyr da heller ikke at Frankrike er en ”supermakt”, men at Frankrike har spilt en særegen rolle i europeisk kultur og politikk gjennom lang tid, og at en slik rolle fortsatt er Frankrikes kall. Om Frankrike ikke er Europa geografisk eller historisk, kan det hevde å være Europas etterkommer i rett linje med et betydelig ansvar for ivaretagelse og videreutvikling av boets verdier. For øvrig kunne betegnelsen med stor rett også oppfattes bokstavelig; rent geografisk var Frankrike ”det største landet” i Europa i hundrevis av år. Ved forliket i Verdun i 843 fikk territoriet til Klodvigs frankerrike en beliggenhet og en kimeform, som senere har vist en påfallende kontinuitet.[vi] Karl den Stores imperium ble delt mellom Ludvig II den tyske, som ble konge av de frankiske områdene øst for Rhinen (Francia orientalis), Karl II den skallete, som ble konge av vestdelen (Francia occidentalis), og Lothar, som arvet keisertittelen og Francia Media, et territorium som strakk seg over hele dagens Vest Europa fra Italia opp til Frisland.[vii] Dette territoriet, som var datidens Vest-Europas økonomiske ryggrad (transport på Rhinen og Rhonen) og politiske maktsentrum (Aachen som hovedstad for keiserriket, Roma som hovedstad for pavedømmet), ble offer for motstridende visjoner mht. Keiserrikets framtid. Pavedømmet og biskopene ville ha et fortsatt enhetlig kristent rike, mens det verdslige aristokratiet prioriterte den tradisjonelle frankiske tolkning av arveloven, dvs. rikets deling mellom keiserens ulike sønner. Francia Media forsvant altså på et meget tidlig tidspunkt og dets territorier fikk gjennom historien mange forskjellige former og navn, som Burgund, Lorraine, Piemonte og Franche-Comté. Francia occidentalis og Francia orientalis kom derimot seirende ut av denne striden. Francia occidentalis hadde på sin side en variert topografi, gode klimatiske forhold og et landbruk og et rom fortsatt preget av det romerske Gallia, samt et omfattende nettverk av elver som gjorde det svært enkelt å bevege seg fra Atlanter- til Middelhavet utenom den mauriske (og muslimske) iberiske halvøy. Et tegn på hvor levedyktig dette territoriet skulle bli er at det sistnevnte, til tross for utallige kriger og dynastiske rivaliseringer, aldri ble oppløst, og til enhver tid og uansett dets størrelse, fikk sin egen konge.[viii]

En annen fordel var at Frankrike på et ganske tidlig tidspunkt fant sine ”definitive grenser”. Ved inngangen av 1600-tallet utgjorde allerede det daværende Frankrike 4/5 deler av dagens Frankrike. Denne situasjonen gjorde det lettere for franske konger å effektivisere og å øke sin makt. For dem var Paris-området et knutepunkt mellom Seine-dalen, Oise-dalen og Marne-dalen, mens Loire-dalen banet veien sørover med transportmuligheter helt ned til Middelhavet. Mao. kan man si at den som kontrollerte dette systemet kunne få enorm strategisk innflytelse over mesteparten av Vest-Europa (senere avskar Frankrike handelsforbindelsen mellom Flandern og Italia, deretter mellom det habsburgske imperiets ulike provinser). Den franske historikeren Fernand Braudel påpeker derfor at nærværet av ”naturlige grenser” (Atlanter- og Middelhavet i sør, Pyreneene i vest, elver i nord-øst og Alpene i øst) og enorme avstander mellom de ulike provinsene, i seg selv var ”et hinder, et forsvar og en beskyttelse” mot eventuelle eksterne fiender.[ix] For ham, og andre historikere som Ernest Lavisse, gjorde Frankrikes geografiske størrelse og dybde det nærmest umulig å erobre utenfra eller holde hele landet under kontroll (det samme skulle senere sies om Russland).[x] Dette var i høyeste grad tilfellet under hundre års krigen, og gjaldt fortsatt under de napoleonske kriger. Et viktig unntak var landets nordlige del, som stadig var gjenstand for konflikt med Vest-Europas øvrige mektigste nasjoner (England, Det hellige tysk-romerske rike, dvs. hovedsakelig Østerrike og Preussen).[xi] Gjennom landets historie førte denne uklare linjen til en offensiv utenrikspolitikk og utallige kriger og forhandlinger.[xii] Frankrikes geografiske ”usårbarhet”, som etterlot inntrykk av at Frankrike var uendelig stort (bl.a. beklaget Stendahl i et brev i 1838 at han måtte bruke over 71 timer for å reise fra Paris til Bordeaux), opphørte imidlertid med tyskernes mekaniserte invasjon i april 1940. Denne endret den tradisjonelle oppfatning av avstander.

Man skal heller ikke glemme at den geografiske definisjonen av ”Frankrike” ikke bestandig har vært begrenset til det europeiske kontinentet. Det viser også til at Frankrike har kontrollert betydelige områder utenfor Europa. Fra 1541 til 1801 besatt eller kontrollerte la France langt større deler av det nordamerikanske kontinent (Canada som ”La Nouvelle France”, Louisianne), enn noen annen europeisk stat. Man overgikk tidlig Portugal som den viktigste europeiske makt i India. Fra 1830-årene besatt man stadig større deler av Nord-Afrika og Savannebeltet sør for Sahara. Etter 1862 satt man seg fast i Indo-Kina (Vietnam). De franske besittelsene utenfor Europa dannet også bildet av en fransk innflytelse, Det franske imperiet (l’Empire français), eller i sin løsere og nyere form Den franske Unionen (l’Union française, under gaullismen), som kjennetegnet et ”grenseløst Frankrike”, og som i dag er det geografiske fundament for Frankrikes diplomatiske retorikk om et globalt kall (vocation globale) ikke minst gjennom bruken av la Francophonie (det franske språks utbredelse). I april 1940 henstilte to franske forfattere det franske folket om ikke å gi opp kampen mot nazismen, fordi ”det finnes ikke lenger et Frankrike og dets kolonier, men et imperium på 11 millioner kvadrat kilometer, dvs. mer enn hele Europa, som kan samle utrolig mange styrker for å slå fienden”.[xiii]Denne visjonen opphørte imidlertid etter 1962 som følge av avkoloniseringen. Fra da av var Frankrikes geografi igjen i det vesentlige redusert til Europa og til landets grenser; l’Hexagone.

Frankrike var dessuten en demografisk gigant i europeisk målestokk fra middelalderen helt til midten av 1700-tallet. Det skyldes at landet hadde en kontinuerlig og sterk befolkningsvekst fra det 10. århundre helt til Revolusjonen i 1789. Like før svartedauden herjet Vest-Europa i 1346-47 hadde Frankrike 12 millioner innbyggere i de territoriene som på det tidspunktet var kongens personlige domener, og mellom 16 og 17 millioner for hele riket. Til sammenligning hadde England i samme periode 3,3 millioner innbyggere, Italia 8,5, den iberiske halvøy 8,3 og Polen 1,3. Ser man bort fra Det tysk-romerske rike, for hvilket det var vanskelig å gi noe befolkningsanslag, var Frankrike det desidert mest befolkede område i Europa på midten av 1400-tallet. Nærmere 450 år senere i 1789 hadde landet, med 27 millioner innbyggere, fremdeles like stor befolkning som alle tyske provinser eller Russland, og adskillig mer enn Storbritannia (kun 14 millioner). Denne befolkningstetthet var grunnlaget for landets militære overlegenhet på kontinentet. Dette fortrinn varte fram til utbruddet av Revolusjonen og de napoleonske kriger. Den franske hæren var da mellom 500.000 og én million mann. Frankrike kunne på dette tidspunkt stille opp med like mange mann som enhver tenkelig koalisjon av de øvrige europeiske land. Forsvarsreformen i 1793, som introduserte verneplikten, gjorde det dessuten mulig å stille opp 1,2 million soldater. Men dette fortrinn smuldret gradvis opp. Det habsburgske imperiet tok igjen Frankrike i 1830, Preussen gjorde det rundt 1860, De forente stater rundt 1870, Storbritannia og Japan rundt århundreskiftet og Italia rundt 1930. I 1914 var situasjonen vesentlig endret. Frankrike, med sine 40 millioner innbyggere utgjorde ikke lenger mer enn 9% av Europas befolkning, mot 17% i 1789. Russland hadde da 140 millioner innbyggere (+400%), Tyskland 68 millioner (+139%) og Storbritannia 45 millioner (+221%). Den demografiske stagnasjonen i Frankrike kan bl.a. forklares med kroniske fødselsunderskudd i årene 1750-1880, noe andre europeiske land ikke ble utsatt for. Dette var skjebnesvangert fordi de ovennevnte land flerdoblet sin befolkning samtidig som de var nettoeksportører av landsmenn til nye kolonier, noe som aldri ble tilfellet for Frankrike. [xiv] Totalt økte befolkningstettheten i Frankrike mellom 1640 og 1940, fra 40 til 75 innbyggere per kvadrat kilometer. I mellomtiden økte den fra 20 til 220 innbyggere i resten av Europa (en økning på 1000%, mot nær 90% på fransk side). Demografen Jacques Verrière trekker den slutning at forverringen av Frankrikes demografi gjennom hele perioden har vært en sentral årsak til landets politiske svekkelse i det 19. og i første halvdelen av det 20. århundre.

Et sterkt monarki

Siden 1789 er Frankrike blitt ansett for ”republikkens og republikkanismens hjemland”. Det franske territorium og statens fremvekst var ikke desto mindre de kongers verk, som skapte det franske monarki gjennom en serie blodige prosesser. I hele høymiddelalderen var franske kongers rolle begrenset til å være den første blant likemenn, dvs. den fremste føydalfyrsten blant likemenn av øvrige høyadel. [xv] Deres direkte myndighet strakte seg over et begrenset, men i høyeste grad strategisk område rundt Paris og Orléans (de lå på tvers av de store elvene og handelsrutene nordover), mens lensherrene hersket over omfattende hertugdømmer eller grevskaper. Disse kunne ofte besitte tilstrekkelig politisk makt til å true kongen med avsettelse (se kart 2). Monarkens maktsfære ble likevel gradvis utvidet. Det kan forklares med tre forhold.

Det første stammet fra selv det føydale maktsystem. Kongen, så svak han enn måtte være, var fremdeles krigsherre for hele landet og kunne disponere sine vasallers styrker. Alle fyrster måtte sverge lydighet til ham og sette sin makt under hans beskyttelse. Lange perioder med krig og invasjonstrusler ga dermed franske konger en tyngde i forbindelse med ”krisehåndteringer” som ikke var proporsjonell med deres faktiske makt.

For det andre hadde kongen en allianse med Paven og Den katolske, adelen ikke hadde. Han var, som kongene i Det gamle Testamentet, salvet og kronet. En praksis som vedvarte helt til Karl X i 1824. Dette understreket meget sterkt den franske krones unike bånd til Den katolske kirke. Kongen ble også tillagt overnaturlige evner.[xvi] Kirken tok dermed det franske monarkiet under sin vinge på et meget tidlig tidspunkt og ga landets konger mer makt enn den innrømmet andre konger.[xvii] Til gjengjeld ga franske konger pavedømmet både politisk makt og militær beskyttelse. Til gjengjeld ga franske konger pavedømmet både politisk makt og militær beskyttelse. I 954 erobret Pepin den lille Italia og gjennetablerte Pavens verdslige autoritet. Kongedømmets allianse med Pavestolen gav det legitimiteten og styrke ikke minst overfor lensherrene. Med pavens godkjennelse kunne den franske konge underlegge seg gjenstridige lensherrer, som i tilfellet med Katharene i Sør-Frankrike. Innocent III. godkjente at Raymond VI., fyrste av Toulouse, ble nedkjempet og hans len underlagt kongens. Den franske monarks stilling var spesiell også overfor og innen kirken. Den samme Innocents III. fastslo i en egen bulle i 1205 at ”Frankrikes konge ikke kan godta noen andre verdslige overlegne”. Slik unnslapp den franske monark keiserens formelle overhøyet. Kongene av Frankrike ble også tilkjent retten til å kalle seg for ’le roi catholique’ (den katolske kongen) og rett til selv å utnevne sine egne geistlige ledere. Den katolske kirke i Frankrike ble dermed ”nasjonal” (den gallikanske kirke). Begge forhold, kongens tilkjente uavhengighet fra keiseren, og tilblivelsen av en ”nasjonal kirke” styrket kongemakten i Frankrike og i ”europeisk diplomati”, det vil i stor grad si innad i kirken selv. I årene 1308 til 1379 blandet kongen seg svært aktivt inn i pavevalgene simpelthen ved å flytte pavestolen fra Roma til Avignon. Det førte til at det lenge var flere paver, en i Roma og en i Avignon. Den franske konges særstilling innenfor Kirken ble et viktig kort i den lange dragkampen mot keiser og de førende kretser innen Det tyskromerske riket.[xviii]

For det tredje, ga en nokså tidlig stabilisering av arvefølgeloven en politisk kontinuitet man ikke gjenfant i andre europeiske land (fire dynastier mellom 987 og 1850 : Kapetingerne, Valoiserne, Bourbonerne og Orleanerne).[xix] I motsetning til keisertittelen i Det hellige tysk-romerske rike ble kongetittelen raskt arvelig, salisk (sønn av sønn) og udelelig, noe som dempet faren for splittelser og rivaliseringer. Kongen brukte føydalismens hierarkiske orden til å utvide det kongelige domene på bekostning av hertuger og grever, spesielt via ekteskap og arv. Han hadde avgjørende myndighet over skjebnen til en provins når den herskende familien døde ut. [xx] Denne politikken ble anvendt med særlig hell av de tre største kapetingerne mellom 1180 og 1328. Sa man om Habsburgerne i Det hellige tysk-romerste riket at aliis bella gerunt, Austria felix nube (mens andre fører krig, kan lykkelige Østerriket bare gifte seg), så var ”knepet” vel så mye utviklet i Frankrike.

Under senmiddelalderen utgjorde kongens domener mesteparten av det franske territorium. Fra da av snakket man heller om Frankrikes kongerike (Royaume de France) enn om ”kongelig domene” (domaine royal). Kapetingerne brukte totalt fire hundre år for å få kontroll over ulydige vasaller og for å fullføre landets samling. Valoiserne, Bourbonerne og Napoleon benyttet senere også krig, arv og ekteskap for å knekke adelen, sikre yttergrensene, og når det var mulig, få herredømme i Europa, uten at det noensinne var snakk om noen geografisk logikk eller nasjonal interesse. Monarkenes maktstilling, som ble styrket under Henrik IV og Ludvig XIII, kulminerte for første gang med etableringen av det monarkiske enevelde under Ludvig XIV. Solkongen konsentrerte all utøvende myndighet i sine hender og skapte en kult rundt sin person. Begrepet om den ”den sterke lederen”[xxi] fikk enda større substans med Napoleons seire i hele Europa, og har siden vært en gjenganger i fransk historie. De sterke menn (Napoleon, Clemenceau, Poincaré, Pétain, de Gaulle) utnyttet kritiske situasjoner for å overta makten og å opprette autoritære regimer. Mange hevdet at de Gaulle fra og med 1958 kjempet mot det franske partisystemet slik franske konger forsøkte å nøytralisere adelen. I en tale til pressen 31. januar 1964 fastslo De Gaulle at: ”Presidenten er nasjonens legeme, kilden til dens makt.. det finnes ingen andre myndigheter, verken politiske, sivile, militære eller rettslige, som kan bli til eller overleve uten ham”. Denne monarkistiske tradisjon er fremdeles innbakt i grunnloven. Selv om Frankrike også er ”republikkenes republikk” har dette på vesentlige punkt ikke endret fundamentet i Frankrikes politiske kultur. Fremdeles assosieres et sterkt Frankrike med en sterk leder.[xxii]

En tidlig utviklet og sentralisert administrasjon

Føydalismen som styringssystem, har røtter i Karl den Stores styringspraksis.[xxiii] Han delegerte store deler av styringen av keiserdømmet til regionale guvernører som skulle overta sentrale oppgaver som å kreve inn skatt og opprettholde sentralmaktens militær evne. Markgrever fikk ansvar for å vokte rikets yttergrenser. Keiseren hadde egne utsendinger som reiste rundt i keiserriket for å gi tilbakemelding om vasallenes lydighet. Etter delingen av Karl den stores rike førte imidlertid spredningen av det føydale maktssystem i hele Europa til en varig svekkelse av franske kongers makt. Denne trenden snudde imidlertid med Filip II (1180-1223) av to grunner.

For det første, kunne han trekke fordel av rivaliseringen mellom fyrster og hertuger som var blitt like mektige. For det andre, ble kongen i økende grad et ankerfeste for adelen i kampen mot den anglo-nordmanniske trussel.[xxiv] Filip II la følgelig grunnlaget for administrasjonens vekst. I de kongelige domenene fikk lokale representanter fra den lavere adelen ansvar for skatteinnkreving, dømming av tvistemål, og av håndhevelsen av de kongelige lover. Mange av disse fikk etter hvert utdanning som jurister på de universiteter som ble stiftet, og hvorav Paris-universitetet, som ble etablert i 1257, var et godt eksempel. Rundt 1250 fikk ”sentraladministrasjonen” i middelaldersk forstand, en klarere funksjonsdeling mellom finansiell og juridisk kontroll. De nye ”embedsmennene”, la noblesse de robe, kjoleadelen, som den med tiden også ble kalt, brukte enhver anledning til å øke kongens kontroll over lensherrer og territoriet.[xxv] Monarkiets administrative makt over herredømmet, som bidro til å gjøre kapetingernes monarki i 1270 til Europas mektigste, forsvant likevel nesten totalt under Hundreårskrigen med Plantagênet-dynastiet (1337-1453) og under 40-årskrigen mellom katolikker og protestantiske hugenotter (1562-1598). Den ble gjenreist av Ludvig XI, som konsentrerte all makt i sine hender og utnevnte personlige representanter som han hentet både fra adelen og borgerskapet. Hæren ble også reorganisert. Det ble opprettet elleve militære regioner og Europas første stående, permanente styrke ble bygget opp. For å gjøre dette mulig -opptil 70% av dets totale budsjett gikk til hæren - ble det innført et nytt skattesystem. I 1435 og 1439 fikk kongen rett til å kreve inn faste skatter. Det ble også etablert regionale parlament i Toulouse, Bordeaux, Dijon, Grenoble for å sikre sentralmaktens innflytelse og kontroll og for å vingeklippe lensherrene og nøytralisere Paris-parlamentet, som var blitt for mektig.

Under Franz I (1494-1547) kunne kongen endelig utnytte fordelen av at det franske monarkiet hadde overtatt eller fått kontroll over det som var igjen av de store føydale enheter. Kongens fysiske autoritet var nå sikret i hele det franske territoriet. Det skyldtes et hierarkisk system som kombinerte sentraliserte og desentraliserte elementer. Den sentraliserte delen ble ivaretatt av høye embedsmen (stallgrever, kanslere, hoffmarskalker, admiraler) statssekretærer, rådgivende organer og hoffet. Den andre ble sikret av regionale regjeringer, et voksende byråkrati (12.000 embedsmen ved inngangen av 1600-tallet) og stenderforsamlinger.[xxvi] I landets provinser fikk statlig utnevnte representanter for statsmakten (intendants) ansvar for skatteinnkreving, politilidelse og rettsvesen. Under Colbert ble intendantene etter hvert utnevnt til fast ansatte inspektører som var knyttet til de ulike sentrale faginndelte ministerier. På 1700-tallet fram til 1789-revolusjonen fortsatte byråkratiet i Frankrike å vokse hurtigere enn i noen andre land i Europa, med en omfattende statstjenestemannsklasse i spissen. Revolusjonen og Napoleonstiden brøt slett ikke med denne sentraliseringslinjen. Under Napoleon ble provinsguvernørene byttet ut med fylkesmenn, samtidig som en stadig mer Paris-sentrert administrasjon strammet taket på regionene.[xxvii] Utviklingen av den administrative sentralisering i Frankrike spilte dermed en avgjørende rolle for landets statsdannelse ved å være en effektiv katalysator for landets samling og for spredningen av den sentrale myndigheten. Samtidig bidro den sterkt til en kulturell utjevning mellom franske provinser. Denne prosessen nådde sitt høydepunkt allerede i 1539 da fransk ble valgt som eneste gyldige språk for alle juridiske dokumenter fremfor latin og ulike regionale språk. Sentraladministrasjonen styrket parallelt sin evne til å sette opp militære styrker og dra maksimal nytte av beskatningsmulighetene.[xxviii]

Frankrikes kulturdynamisme

I en artikkel i Le Monde 24.-25. mars 1984, hevdet Fernand Braudel at ”Frankrike, det er det franske språket”. Trolig mente Braudel at landets historiske utvikling ikke kan forståes uavhengig av dets språk og kultur. Den første intellektuelle oppblomstring (den ”karolingiske renessansen”) kom imidlertid som et resultat av alliansen mellom det føydale maktsystem og katolisismen. I denne perioden ble Frankrike en drivkraft for innhenting av antikkens kulturelle arv og bak spredningen av den religiøse reaksjonen mot kirkens forfall. Det skjedde bl.a. via utbredelsen av klosterbevegelsen i det 10. og 11. århundre. Fremfor alt spilte benediktinerordenen, med hovedsenter i Cluny-klosteret, en sentral rolle hva angikk det økonomiske og sosiale liv, og benediktinerne fikk stor innflytelse i hele den vestlige verden i det 11. og 12. århundre. Cluny-klosteret var et ”multinasjonalt selskap” i pavedømmets tjeneste og for kristendommens fornyelse.[xxix] Dets fransk inspirerte lærdom ble en modell for andre klostre i hele Europa og for datidens intellektuelle fornyelse. Senere oppstod cistercienserordenen i Clairvaux som en reaksjon mot benediktinernes manglende evne til å leve etter klosterreglene. I 1153 var det opprettet 68 datterklostre i Frankrike, Nederland, England, Tyskland og Italia.

En annen katalysator for kulturspredning var den rolle som franske skoler og universiteter etter hvert fikk. Universitetet i Paris ble et viktig sentrum i skolatisk filosofi og teologi. Gjennom den romanske og gotiske byggestil etablerte Frankrike seg som en formgiver av europeisk arkitektur, og med tiden vokste det også frem en verdslig hofflitteratur, som spredde seg fra det franske til alle europeiske hoff. Denne kulturelle blomstring og livskraft styrket forfranskningen av provinsene og av de områder som fortsatt lå utenfor kongens domene og av Europa. Mange har hevdet at det 13. århundret spesielt ble en tid da Europa i stor grad var fransk inspirert med hensyn til litteratur, arkitektur og teologi.[xxx]

Den italienske renessanse rokket ved dette. Men under Ludvik XIV. og eneveldet ble Frankrike så avgjort på ny også en kulturell stormakt.[xxxi] Under Ludvik XIV. ble kulturen målrettet brukt for å kaste glans over monarkiet og til å vise at Frankrikes stormaktsstilling i Europa også var en naturlig forlengelse av landets overlegne kultur. I århundrene som fulgte engasjerte dusinvis av sentraleuropeiske fyrster- og hertuger franske arkitekter for å skape byggeverk som etterlignet Versailles. Det franske språk ble ’den dannede tale’ i Europa, sterkt understøttet av den franske Opplysningsfilosofi og av skribenter og filosofer som Voltaire, Rousseau, Montesquieu og Diderot. Fra 1714 til 1919 var fransk lingua francae for diplomatiet. Statsoverhoder, forfattere og vitenskapsmenn talte og skrev på fransk gjennom hele 17. og 18. århundre. Fredrik den store av Preussen skrev bare på fransk. Keiserinne Maria-Theresa av Østerrike, keiser Joseph II og Katarina den store av Russland like så.[xxxii] Georges Clemenceau, Frankrikes statsminister under Den første verdenskrig, gikk med på at engelsk skulle likestilles med fransk som forhandlingsspråk under Versailles konferansen i 1919. Han behersket selv engelsk flytende, og amerikanerne spilte en sentral rolle på konferansen. Kultur og språk har vært viktige virkemidler for franske statsmenn og markert det særegne franske. Desto mer har kultur og språk hatt en slik funksjon, når landets stilling for øvrig har vært svekket, som i det 19. århundret, da Frankrikes stilling var redusert og ble utfordret av nye aktører i og utenfor Europa. Likevel opplevde landet en kulturell glanstid, som bidrog til å sikre dets plass i politikk og diplomati.

Som nevnt innledningsvis er ’storhet’ og ’forfall’ sentrale i den franske selvforståelse og i franskmenns oppfatning av Frankrikes stilling i Europa og globalt. Landets europeiske og globale innflytelse har variert fra total dominans til at landet selv er blitt okkupert. Skribenten Philippe Moreau-Defarges hevdet provoserende i 1994, at Frankrike vedvarende har opplevd en rekke illusoriske seire og dramatiske nederlag siden det 18. århundrets avslutning.[xxxiii]Ser vi fransk innflytelse i et ”europeisk” perspektiv, og ikke fra den politiske og administrative utvikling i landet selv, blir det enkelt å oppdage, at Frankrikes stilling som stormakt i Europa, alltid har endret seg i takt med utviklingen i det sentrale Europa, og fransk innflytelse øst for Rhinen.[xxxiv]

(Habsburgernes/østerrikernes) Europa mot Frankrike : Richelieus europeiske system

De franske konger tenkte på linje med andre europeiske kongehus utelukkende i dynastiske termer. Deres dynastiske interesser kunne være like viktige som en forståelse av geopolitikk og ”nasjonale interesser”. På den annen side førte sentraliseringen og byråkratiseringen til at det vokste frem et profesjonelt apparat, som nok tenkte på å sikre sine egne, arvelige embeter, men ikke i samme termer som kongehuset. Franske ”utenrikspolitiske doktriner” er likeledes i vesentlig grad blitt utformet av geistlige embetsmenn.[xxxv] Når dette er sagt kan man også slå fast at en varig fransk lederstilling i Europa først har vært mulig etter at franskmennene sikret sin selvstendighet overfor pavedømmet og til enhver tid sittende tyske keiser eksternt, og overfor mektige franske lensherrer internt, og etter at landets yttergrenser ble sikret. Formingen av de eksterne omgivelser kunne bli mer effektiv, når de indre forhold var falt på plass. Disse premisser falt først på plass under Henrik IV og Ludvig XIII (engelskmenn kastet ut av det franske territoriet, og de indre religiøse splittelser var dempet), og gjorde det mulig for Ludvig XIV å utvikle en europapolitikk som vi vil hevde varte helt til slutten av 2. verdenskrig.

I 1519 opplevde det ”dynastiske Europa” et jordskjelv uten like siden Karl den stores tid (se kart 3). Karl V, som var sønnesønn av keiser Maximilian, og som allerede besatte Østerrike, Nederland og deler av Nord-Øst Frankrike, arvet Spania, Kongedømmet Napoli og alle spanske territorier i Sør-Amerika. Kort tid senere klarte han å vinne keisertittelen for Det hellige tysk-romerske rike, mot den franske kongen Franz I. Denne utnevnelsen startet en langvarig og dobbel strid fra fransk side, både mot hva franskmenn oppfattet som habsburgernes dynastiske drøm om å stifte et universelt monarki og mot deres konkrete innsirkling av Frankrike via Italia, Spania, Tyskland og Nederland. I denne situasjonen måtte franske monarker bruke ethvert middel for å svekke habsburgerne og, hvis mulig, også splitte Det hellige tysk-romerske rike. Denne politikken startet med Franz I og varte helt til Napoleon. Frankrikes politiske liv ble dominert og formet av en permanent krigstilstand. Det forklarer hvorfor monarkiet utviklet seg i autoritær retning på grunnlag av ”la raison d’Etat”, som Richelieu definerte slik at ”alt kunne tillates når det gjaldt statens beste”. [xxxvi] Denne overordnede interessen fikk franske monarker til å inngå en rekke strategiske giftemål eller allianser ”contre nature” som til tider sjokkerte Europa ; den engelske erkefiende, tyske protestantiske fyrster, ottomanene, men også nederlandske utbrytere fra den spanske kronen.

Kardinal Richelieu var en av disse franske kardinaler som under hele monarkiet har spilt en sentral rolle mht. utformingen av landets inn- og utenrikspolitikk. Han ble førsteminister og leder av kongens råd i 1629, fulgte opp planen om å avskjære alle kommunikasjonsveier mellom Spania og Det hellige tysk-romerske rike ved å bygge opp koalisjoner bestående av mellomstore og mindre makter som var avhengige av fransk støtte og som alle var habsburgernes fiender (Forente Provinser, dvs. dagens Holland og Belgia, Sverige, de katolske tyskere rundt Bayern, protestantiske tyskere, Savoya og Parma fra grenseområdet mellom dagens Frankrike og Italia, samt ottomanerne). Parallelt skulle Frankrike bygge opp en flåte i Atlanterhavet og i Middelhavet. Middelhavsflåten skulle avkjære forbindelsen mellom habsburgernes Spania og dets besittelser i Italia, mens Atlanterhavsflåten skulle bistå landets handelsforbindelser med koloniene i Amerika og i India.[xxxvii] Frankrikes koalisjonspartnere som var engasjert i Trettiårskrigen fikk finansiell og logistisk støtte, før franskmennene deltok selv militært mot Spania i 1635 og fram til sluttingen av Westfalerfreden i 1648.[xxxviii]

Fredstraktaten markerte de fyrstestatenes seier over Den habsburgske keiserens føderale imperium. Europakartet ble omorganisert på bakgrunn av et formelt likhetsprinsipp mellom autonome territoriale stater (maktbalansen) og religionsfriheten ble innført i Det hellige tysk-romerske rikets enkelte fyrstestater. Mao kunne disse velge fritt sin offisiell religion uavhengig av paven og keisermakten. Dette satte sluttstrekk for habsburgernes universalistiske drøm, noe som tjente franskmennenes geopolitiske prioriteringer. De forente Nederlandene (Belgia fortsatte under habsburgernes herredømme)[xxxix] og de sveitsiske kantoner ble selvstendige, og tyske fyrsters autonomi over sine eiendommer ble sikret av traktatens to garantister : Frankrike og Sverige. Den tyske keiserens myndighet var dessuten redusert ved at Forsamlingen av de tyske fyrster fikk større selvstendighet. Et sterkere og utvidet Frankrike overtok tre viktige byer ved Rhinen og fikk fotfeste i Elsass. Westfalerfreden, som enkelte hevder forsinket Tysklands forening med godt over 200 år, bekreftet dessuten at det nye internasjonale systemet ikke lenger var basert på religionens universalisme, men på politiske konflikter mellom ulike staters interesser.[xl] Den kanskje aller største suksess for franskmennene var at Westfalertraktaten førte til at statsprinsippet ble et universelt prinsipp, med formell suverenitet som kjerne, samtidig som den franske modellen for det monarkiske enevelde ble styresystem i mange europeiske land. [xli]

(Det revolusjonære) Frankrike mot (det monarkiske) Europa : Frankrike som europeisk hegemon

Franske bestrebelser for å bryte opp habsburgernes innsirkling fortsatte under Ludvig XIV og Mazarin. I 1658 opprettet franskmennene en rhinsk konføderasjon med de tyske fyrstedømmene Münster, Braunsweig-Lüneburg og Hesse-Cassel og etablerte seg som beskytter av en stor del av Det hellige tysk-romerske rike mot Keiseren i Wien. Nijmegen-traktaten, som avsluttet Den hollandske krigen (1678-88), befestet Frankrikes nordgrense. [xlii] Traktatene i Utrecht og Rastatt i 1713-14 endte den spanske arvefølgekrigen med viktige resultater for Paris og Wien. For det første ble to av Frankrikes erkerivaler definitivt svekket (Nederland og Spania). For det andre klarte endelig bourbonerne å bryte habsburgernes innsirkling. Habsburgerne tapte Spania etter at Filip V, som var sønnsønn til Ludvig XIV, ble kronet til landets konge. Han måtte derimot frasi seg retten til å forene Frankrikes og Spanias krone, noe som ville ha gitt Frankrike både en dominerende stilling i Europa så vel som over alle de spanske rikdommer fra Sør-Amerika.

I denne perioden dukket det imidlertid opp nye aktører på den europeiske scenen. For det første ble Fredrik av Brandenburg kronet som Preussens første konge i 1701 og Preussen skulle etter hvert utfordre Wien som sentrum for det germanske Europa. For det andre ble England verdens mektigste maritime makt da landet overtok de franske koloniene i Amerika og i India. Franskmennene dominerte likevel den nye geopolitiske orden på det europeiske kontinentet. Ingen land kunne alene slå franske hærtropper (230.000 mann i 1679) alene. De hadde dessuten en krigsflåte som kunne understøtte et aktivt diplomati som intervenerte på hele kontinentet (Polens arvefølge i 1733-38, Østerrikes arvefølge i 1740-48 og syvårskrigen i 1756-63). Oppfatningen av landets tyngde i Europa som en vedvarende trussel etter Westfalen-og Utrecht-traktatene førte andre europeiske land til å danne koalisjoner, hvis målsetting var å begrense fransk fremrykking lenger inn i Sentral-Europa.[xliii]Franskmennene måtte imidlertid føre to typer kriger samtidig. På det europeiske kontinentet var bourbonerne involvert i en dynastisk rivalisering med habsburgerne, og i økende grad også med Preussen. [xliv] Til sjøs og i de oversjøiske koloniene stod de overfor en kapitalistisk rivalisering med engelskmennene om markedsadgang og råvarer (såkalt ”andre hundreårskrig” mellom 1688-1815). Den sistnevnte krig tapte imidlertid franskmennene på grunn av bl.a. Syvårskrigen (1756-1763), som la beslag på både ressurser og mannskap. Ved Paris-traktaten i februar 1763 måtte Frankrike gi fra seg Canada, Ohio-dalen, vestbredden av Mississippi, Senegal, men også flere øyer i Antillene og omtrent hele India. Nederlaget utenfor Europa økte derimot det franske presset på det europeiske kontinentet.[xlv]

Dette presset bidro til Revolusjonen i 1789 og Napoleon-perioden i fransk og europeisk historie. Revolusjonen som opprinnelig brøt med ”raison d’Etat” hvor utelukkende staten stod i fokus, hadde et universelt budskap hvor folket/nasjonen stod i fokus. Revolusjonen utfordret den gamle monarkiske orden i hele Europa og førte raskt til motkoalisjoner. Etter en første fase, hvor de revolusjonærene avstod fra eksterne erobringer, gikk man over til to ulike strategier. [xlvi]

Den ene var budskapet om at ethvert folk eller enhver nasjon som gjorde krav på sin selvstendighet, ville få Frankrikes hjelp. Den franske hærens ulike seire bidro til å spre det revolusjonære budskapet gjennom hele Europa.[xlvii]Den andre var å sikre Frankrikes ”naturlige grenser”.[xlviii] Denne strategien, utformet av kardinal Mazarin i sin tid uten at den ble brukt av monarkiet, brøt med det gamle systemets praksis. Franske kongers målsetting var primært å begrense andres makt, og når dette var mulig, å konsolidere sitt eget kongedømme. Revolusjonens Frankrike fostret ideen om at et fullendet Frankrike måtte omfatte Jurafjellene, Middelhavet, Pyreneene og Rhinen. Blant annet uttalte den kjente revolusjonsleder Danton 31. januar 1793 fast at: ”Frankrikes grenser er gitt av naturen….Der slutter Republikkens grenser og ingen menneskelig makt vil hindre oss i å nå dem”. Republikkens maktstilling ble først målt ved at landet krysset disse grenser og etablerte marionettstater rundt Frankrike. I 1802 hadde det utvidede Frankrike 102 fylker som inkluderte de ”naturlige grenser” og nyopprettede søsterrepublikker som f.eks. den bataviske og sveistiske. Republikkens modell av La grande Nation ble formalisert under Amiens-freden i 1802, men opphørte etter at Napoleon i 1805-06 innlemmet gamle og nye territorier innenfor et ”konføderativt system.” Denne konføderasjonen var under Napoleons personlige styre, og gjentok monarkiets gamle dynastiske struktur.[xlix] I 1812 hadde det imperiale Frankrike 130 fylker, hvorav 44 befant seg utenfor det gamle franske territoriet (se kart 4). Keiserens innflytelse strakk seg helt til Polen og Dalmatias kyst (dvs. dagens Kroatia).

For Napoleon ble håndteringen av det sentrale Europa også en hovedprioritet.[l] Keiseren overtok Ludvig XIV politiske arv og opprettet en politisk selvstendig ”Rhinsk konføderasjon”. Den germanske verden fikk dermed tre ulike enheter (Preussen, Østerrike og konføderasjonen) etter at Det hellige tysk-romerske rike ble oppløst i 1806. Napoleon oppnådde dermed to gamle målsettinger : å bli kvitt Det hellige tysk-romerske rike og å knekke habsburgerne som dynastisk rival. Etter at denne kontinentale rivalen ble beseiret gjenopptok Napoleon fra 1809-10 kampen mot Englands maritime makt med å avkjære landet fra det kontinentale Europas kyster ved hjelp av en total handelsblokade. Han innførte en enda fastere politisk styring og annekterte de kystområdene som var strategiske i kampen mot England (Holland, som ble innlemmet og oppdelt i franske fylker, Hansaprovinsene helt til Baltikum, samt Pavens stater). Frankrike, med 44 millioner innbyggere i franske fylker og dertil 38 millioner vasaller, utgjorde et gigantisk område mellom Elben og Tejo som enten kunne innlemme, eller tvinge hvem som helst til å inngå en allianse.[li] Keiseren styrte dessuten 82 av Europas 167 millioner innbyggere. Den franske historikeren Jean-Baptiste Duroselle, bemerket at Napoleon, i motsetning til Ludvig XIV, kvittet seg med det gamle maktbalanseprinsippet som Westfalerfreden hadde innført i 1648. Napoleon forsøkte derimot å samle Europa med militær makt til fordel for Frankrike, slik Hitler forsøkte hundre år senere med Det tredje riket.[lii] Den napoleonske epoken står tilbake som den eneste hvor Frankrike har vært i nærheten av hegemoni i Europa (1799-1815).[liii]

Både før og etter Napoleons endelige nederlag ved Waterloo-slaget i 1815, samlet de europeiske stormaktene seg under Wiener-kongressen (1814-1815) og drøftet konturene av det post-napoleonske Europa. Deltagerne ble enige om å innføre et europeisk system som skulle forhindre en ny fransk trussel, og som samtidig skulle stabilisere forholdet mellom samtlige europeiske stater (såkalt Concert européen). Dette nye systemet var tuftet på det tradisjonelle maktbalanseprinsippet mellom suverene territoriale stater. Ulempen var at dette prinsippet i liten grad tok hensyn til de store nasjonale og sosiale forandringer som den franske revolusjonen hadde igangsatt.[liv] Wiener-kongressen representerte imidlertid en diplomatisk seier for de tre kontinentale stormakter som hadde bekjempet Frankrike (Østerrike, Preussen og Russland). Alle tre utvidet sine territorier.

Russland dominerte nå i den østlige delen av Europa etter å ha overtatt den østlige delen av Polen og Finland, som russerne hadde erobret fra Sverige i 1808. Preussen annekterte Pommern, en del av Sachsen og mesteparten av Rhinland, og ble dermed det nordlige Tysklands største makt. I realiteten gjennomgikk hele det tyske Europa en reorganisering. Antallet tyske stater ble redusert fra over 300 til 39. De tyske statene ble samlet i en tysk konføderasjon som erstattet Det hellige tysk-romerske rike hvor bl.a. de to mektigste statene Preussen og Østerrike deltok, men uten å inkludere alle sine territorier. Den tyske konføderasjon var slik sett et forbund av relativt selvstendige territoriale enheter internt, uten sammenligning med en nasjonal stat. England styrket sin stilling som eneste maritime stormakt ved å overta strategiske øyer som Malta og dagens Skri-Lanka.

Frankrikes stilling var svekket så vel på det europeiske kontinentet som globalt. I Europa ble landets grenser tilbakeført til grensene i 1790, med tap av bl.a. Savoya, Saar, og flere strategiske knutepunkter ved Nordøst-grensen. Det ble opprettet flere bufferstater rundt Frankrike for å dempe eventuelle nye ambisjoner fra fransk side. Utenfor Europa var Frankrikes stilling ennå sterkere svekket. Den franske handelsflåten var dramatisk svekket, og mesteparten av landets kolonier var overtatt av engelskmennene.[lv] Den franske forfatteren Chateaubriand vurderte imidlertid krigens utfall slik, at Napoleons kontinentale system hadde ”beriket det folkeslaget som skulle tvinges til fallitt.”[lvi]

Talleyrand, som representerte det nye Frankrike ved kongressen, klarte å begrense svekkelsen av Frankrike noe. Han sikret at Frankrike beholdt sin stilling som europeisk stormakt, selv etter Napoleons tilbakevending fra Elba. Talleyrand lyktes delvis med å splitte stormaktene Preussen, Østerrike, Russland og England ved å inngå separate fredsavtaler med England og Østerrike mot Preussen og Russland. Etter Napoleons mislykkede tilbakevending måtte franskmennene derimot leve med en allianse mellom europeiske stormakter rettet mot Frankrike (Den hellige alliansen mellom Russland, Østerrike og Preussen i september 1815, som senere ble utvidet til England) og som var garantist for stabiliteten i Europa. Talleyrands sjanse var imidlertid at en økende mistro mellom de fire stormaktene økte franskmennenes politiske handlefrihet.[lvii] Frykten for Russland og Preussen førte Østerrikes utenriksminister Metternich til å trekke Frankrike inn i de fire lands allianse i 1818. Englands utenriksminister Castlereagh, som var interessert i å forhindre en ny fransk ekspansjon, brukte på sin side Frankrike som effektiv motmakt til Russland. Til slutt fikk Frankrike og Preussen for første gang en felles grense ved Rhinen som på lengre sikt skulle innebære en rivalisering mellom de to landene, noe som styrket Storbritannias maritime rolle.[lviii]

Wiener-kongressen og Paris-traktaten undertegnet i juni 1815 førte til at ”den revolusjonære faren” kom under kontroll.[lix] Fra 1818 deltok Frankrike derimot aktivt i det europeiske diplomatiet, samtidig som landet bygde opp sine militære og maritime styrker. I 1830 meglet franskmennene i krisen om Hellas uavhengighet. Belgias uavhengighet fra Østerrike i 1830, resulterte også i at innringningen av Frankrike ble brutt.[lx] En viss tilnærming mellom franskmenn og engelskmenn fant samtidig sted etter 1831. Lord Palmerston talte om en Entente cordiale mellom de to statene på bakgrunn av likheten mellom de to landenes institusjoner og økonomiske system. I en situasjon hvor den geopolitiske situasjonen i Europa virket fastlåst, og hvor Frankrike ikke fikk en grenseavtale som ville gitt franskmennene Rhinens vestbredde tilbake, vendte de franske lederne oppmerksomheten mot Afrika og i Asia. Denne utvikling bekreftet forestillingen om at Frankrike gjennom historien ofte har ført en aktiv koloniseringspolitikk når landets handlefrihet på det europeiske kontinent var svekket. Gjenvunnet innflytelse utenfor Europa, skulle gi uttelling i Europa. Frankrikes andre kolonialistiske bølge startet under Julikongedømmet (1830-1848) med erobringen av Algerie i 1847. Den ble trappet opp under Den andre republikk mellom 1848 og 1851 (Madagascar, Ny-Caledonia), Det annet keiserdømme mellom 1851 og 1870 (Indokina, Afrikas vestkyst), og kulminerte under Den tredje republikk (1870-1940).

I Europa ble derimot Frankrike igjen utfordret av utviklingen i det sentrale Europa, hvor Preussen under ledelse av Otto von Bismarck gjennom kriger til slutt samlet de tyske småstater til en tysk stat uten Østerrike, den såkalte ”kleindeutsche lösung”. Frankrikes nederlag mot Preussen ved Sedan 2 september 1870 var en viktig bakgrunn for Tysklands samling. Dette franske nederlag kom etter en lang periode preget av sterk økonomisk vekst i Frankrike og like sterk modernisering av landets politiske kultur. Det annet keiserdømme innførte den moderne kapitalismen i Frankrike fra midten av 1860-årene.[lxi] Dynamismen i den franske bankkapitalismen resulterte i at francen i løpet av 15 år ble til reservevaluta i flere europeiske land (Belgia, Sveits, Italia, Hellas, Romania, Spania, Serbia, Finland, Bulgaria), men også utenfor Europa (Columbia, Argentina og Venezuela). Den latinske valutaunionen mellom Frankrike, Italia, Belgia og Sveits fra desember 1865 formaliserte dessuten francens posisjon som felles pengeenhet for over 70 millioner mennesker i Europa.[lxii] Hovedaktøren bak denne økonomiske revolusjonen var Louis-Napoleon Bonaparte (Napoleon III), som overtok makten etter valgseier i 1848 og beholdt den etter et statskupp i desember 1851hvor han gjenførte monarkiet før han utpekte seg selv til ny fransk keiser året etter. Napoleon III førte en europapolitikk som ikke skilte seg noe særlig fra Richelieu, og i hvilken to akser dominerte.

For det første skulle Metternichs maktbalansesystem, som uttrykk for en defensiv forsvarsallianse mellom eneveldige regimer og England mot Frankrike, brytes opp. Det kunne skje dersom England ble løsrevet fra de kontinentale nord- og sentraleuropeiske makter, og dersom Paris svekket habsburgerne og russerne ved å støtte ulike nasjonalistiske bevegelser i Europa (bl.a. i Italia og Polen). Denne politikk skulle fremstille Frankrike som leder for mindre staters aspirasjoner om nasjonal selvstendighet, samtidig som den åpnet for grenseendringer som skulle gjøre det mulig for franskmennene å gjenvinne tapte territorier i nord eller sør. Denne politikken ble satt i praksis med Italias samling i 1859-60, hvor Frankrike fikk tilbake Savoya og Nice.

For det andre skulle Napoleon III øke Frankrikes tyngde i Middelhavet ved å gjøre det sistnevnte til et fransk dominert hav (franskmennene i Algerie, Tunisia, Syria, Italia og Spania). I 1854 kjempet franskmenn og briter sammen i Krim-krigen mot Russland, mens Østerrike forble nøytral. Konflikten endte med at Russland ble drevet ut av Svartehavet og Østerrike av Balkan, mens Frankrike fikk tilbake sin status som militær og diplomatisk stormakt ved fredskongressen i Paris våren 1856. Napoleon III så også for seg at borgerkrigen i USA skulle føre til en splittelse mellom nord og sør, noe som åpnet for etableringen av et fransk kontrollert kongedømme i Mexico (1866).

”Napoleon den lille” var ifølge Victor Hugo en meget dyktig økonom men dessverre en elendig strateg. [lxiii] Hans bestrebelser for å velte Metternichs orden, ga resultater som var det motsatte av det franskmennene i over fire hundre år hadde arbeidet for i det sentrale Europa, av tre grunner.

For det første førte samlingen av Italia i 1860 og av Tyskland i 1871 til at den tradisjonelle fragmenteringen av de tidligere tyske stater opphørte. En slik fragmentering i det sentrale Europa ansees å ha vært en hovedforutsetning for enhver fransk innflytelse i europeisk diplomati. Frankrike hadde to muligheter for å forhindre en samling av Tyskland under Preussen. Den første var å inngå en allianse med Østerrike innenfor det daværende europeiske system som hadde styrket habsburgerne mot prøysserne. En slik allianse kunne forhindre Bismarcks ”Kleindeutsche” løsning og samtidig gjøre det mulig for franskmennene å fortsatt kapitalisere på rivaliseringen mellom Preussen og Østerrike. Denne løsningen krevde imidlertid at franskmennene trappet ned sin støtte til alle nasjonale bevegelser i Østerrike-Ungarn. Den andre muligheten var å endre de territoriale begrensninger som Wiener-systemet hadde pålagt Frankrike ved å gi aktiv de nasjonale selvstendighetsbevegelser i Europa aktiv støtte. Problemet med Napoleon III var at han gjorde begge deler samtidig.[lxiv]

For det andre misforstod Napoleon III det forhold at den reelle maktbalansen mellom habsburgerne og Preussen hadde endret seg. Han la gradvis opp til en konflikt mellom habsburgerne og prøysserne og håpet at begge parter skulle svekke hverandre til fordel for Frankrike. Preussens seier over Østerrike i 1866 hadde imidlertid ryddet veien for oppløsningen av Den tyske konføderasjonen som hadde gitt Frankrike en sikker buffersone i nord-øst og bannet veien for innlemmelsen av de tyske sørstater i det nye prøyssiskdominerte Tyskland. Fra da av fikk Preussen og Frankrike konkurrerende ambisjoner i et område langs Rhinen som både var Preussens vestlige antifranske buffer, og Europas midtpunkt for industriell utvikling og energiforsyning i det 19. århundre.[lxv]

For det tredje gikk Napoleon III inn for å starte en krig mot Preussen i en situasjon hvor Frankrike ikke var kampklart. Det militære apparatet i Frankrike var avleggs og underbemannet. Prøysserne satte inn 450.000 mann mot bare 260.000 franske soldater. Dessuten hadde franskmennene mistet støtten fra potensielle allierte pga. av sin vinglete politikk overfor de nasjonale bevegelser i Italia, Spania og Polen. England hadde nå tatt avstand fra et aktivt engasjement på kontinentet (såkalt splendid isolation) og var bekymret for fransk politisk press, mens Russland støttet Preussen, og Østerrike og Italia var avventende. [lxvi]

Følgene av det franske nederlaget i Sedan 2. september 1870, blir av mange ansett som katastrofale for Frankrike. Nederlaget munnet ut i keiserrikets fall og en borgerkrig i Frankrike mellom monarkister og republikanere. Franskmennene var dessuten beseiret av ett eneste land – Preussen - og dette på kun seks måneder, mens det tidligere måtte til flernasjonale koalisjoner for å slå de franske styrkene. Nå var rollene byttet om. Et tysk rike tvang nå de franske ledere til å anvende andre allierte for sin egen sikkerhet. Frankrike, som for siste gang kjempet en krig i Europa alene, var ikke lenger Europas største kontinentale makt.[lxvii] Ydmykelsen kulminerte med at den tyske okkupantmakten proklamerte Det andre riket i Versailles-palasset og ved at Alsace-Lorraine ble annektert av tyskerne. Videre skulle tunge krigserstatninger knekke landets økonomi.[lxviii] Alt i alt avsluttet Tysklands samling i 1871 en epoke hvor Frankrike hadde kunnet påvirke og til dels dominere utviklingen i det sentrale Europa ved å spille de tyske statene mot hverandre.

To faktorer kan imidlertid forklare hvordan Frankrike gjenreiste sin posisjon i Europa mellom 1871 og 1914, for deretter å kunne innkassere en klar (men nokså vingelsterk) seier etter Den første verdenskrig. Den første var den sterke dynamismen av fransk kapitalisme mellom 1871 og 1914. Bankinvesteringer ble i økende grad brukt som pressmidler og diplomatisk våpen. Frankrike prioriterte kapitalinvesteringer i utlandet fremfor industriell oppbygging i hjemlandet. Landet ble Europas største kapitaleksportør, noe som åpnet muligheter for en mer aktiv utenrikspolitikk. Fransk diplomati brukte systematisk landets nye finansielle styrke. Av landets rikdom på 120 milliarder gullfranc ble 45 milliarder investert i utlandet i perioden mellom 1871 og 1914. Kapitalspredningen var spesielt interessant. 16 milliarder var plassert i Russland, som ble kalt “Frankrikes Far West”, 4,7 på Balkan og i Det østerriksk-ungarske imperiet, samt 3,3 i Tyrkia. Til sammenligning var bare 9% av kapitalinvesteringene foretatt i franske kolonier.[lxix]

Den andre faktoren for den franske gjenreisningen var omfanget av kolonialismens dynamisme under Den tredje republikk, som også ble brukt diplomatisk for å gjenreise landets stilling i Europa og å forberede en ny krig mot Tyskland, på samme måte som landets forrige kolonialistiske bølge på 1830-tallet var ment å nøytralisere Metternichs europeiske system. I 1882 skrev f.eks. Leroy-Baulieu at Frankrikes skjebne var enten å bli en afrikansk stormakt eller å bli nedgradert til en annenrangs makt i Europa.[lxx] Bismarck oppmuntret den franske kolonialismen, trolig fordi han trodde at dette ville avlede den franske hevnlysten for tapet av Alsace-Lorraine, men samtidig økte rivaliseringen mellom Frankrike og andre europeiske kolonimakter. Koloniseringen av Afrika ble fra da av hovedarenaen for den europeiske maktbalansen.[lxxi] I dette spillet skulle Det franske imperiet etter hvert veie relativt tungt (se kart 5). Det totale arealet som var fransk kontrollert økte mellom 1880 og 1910 fra 900.000 kv/km til 12 millioner kv/km. Befolkningen i disse områder økte i samme periode fra 3 millioner til 50 millioner. Dette var adskillig mer enn de fleste konkurrentene kunne vise til, men adskillig mindre enn Storbritannia, som selv besatte 29,8 millioner kv/km.

Den siste faktoren i Frankrikes gjenreisning var landets evne til å styrke sitt eget forsvarspotensiale og å løse uoverensstemmelser med andre kolonimakter for å bryte ned Bismarcks europeiske system. Faren for at tyske ambisjoner skulle destabilisere maktbalansen i og utenfor Europa (Wilhelm IIs Weltpolitik og oppbyggingen av den tyske flåtemakt) var et viktig element bak dannelsen av en rekke motallianser mellom datidens maritime og kontinentale makter. Frankrike inngikk allianser med Russland i 1893, med Storbritannia i 1904, og med USA i 1917. Alle var rettet mot Tyskland.[lxxii]

I 1918-19 fikk franskmennene sin ”revanche” mot tyskerne og en anledning til å omgjøre Bismarcks system til sin fordel. Fredstraktaten som ble undertegnet i Versailles-palasset i juni 1919, presis der det andre tyske keiserriket ble proklamert ca 50 år tidligere, markerte bl.a. Alsace-Lorraines retur til Frankrike. Tyskerne måtte dessuten påta seg ansvaret for 1. verdenskrig (krigskyldparagrafen) og betale omfattende krigserstatninger. Freden hadde likevel en bitter smak. Krigen hadde vært en demografisk katastrofe for franskmennene. 1,4 million soldater og 772.000 sivile var blitt drept og 3 millioner var såret. Det tilsvarte 20 % av den yrkesaktive befolkning. Krigen rammet utelukkende det franske territoriet og de materielle skadene var enorme. Nord-Frankrikes industrielle potensial var utradert, og landets finansielle situasjon var kritisk, med bl.a. et budsjettunderskudd på 18 milliarder gullfrancs og store lån i USA og i Storbritannia. Motstandernes nederlag var paradoksalt nok også et slag mot landets økonomi. Mesteparten av de kapitalinvesteringer som var blitt gjort før krigen, var i land som enten ble krigens tapere eller som hoppet av underveis (12 milliarder for de russiske obligasjoner). Det viste seg etter hvert samtidig at de forventede krigserstatninger fra tysk side ble betalt i langt mindre grad enn det som var blitt avtalt. Kun 9,5 milliarder gullmark av de 68 milliarder ble utbetalt. [lxxiii] Versailles-traktaten viste seg også raskt å være en illusjon også mht. å få både en ny buffersone mot Tyskland ved Rhinen, og kontroll over naturressursene i Ruhr-regionen. Franskmennenes ide om en fast okkupasjon av Rhinland måtte etter hvert oppgis. Denne regionen ble evakuert mellom 1925 og 1930, og Saar valgte tilslutning til Tyskland i 1935.[lxxiv] Et slikt ugunstig utfall for Frankrike skyldtes dels manglende støtte fra alliert side, som anså de franske kravene som overdrevne, dels frykten for bolsjevismens spredning til Tyskland som følge av den russiske revolusjonen i 1917, men også britenes motvilje mot økt fransk innflytelse i Europa.

Under utformingen av det nye Europa i 1919 måtte Wienerkongressen maktbalanseprinsippet vike for nasjonenes selvbestemmelsesrett og den amerikanske Woodrow Wilsons 11 punkter. De store multinasjonale imperienes tid var omme uansett hvor mye Frankrike ønsket å vende tilbake til Richelieus politikk som var tuftet på et fragmentert Tyskland og en fransk innflytelse i det sentrale Europa. Franskmennene bar selv mye av ansvaret for dette resultat. Selve det ideologiske grunnlaget for opprettelsen av en rekke småstater på de gamle imperiets territorier, hadde røtter i Frankrike, hvor revolusjonen i 1789 hadde utfordret det gamle prinsippet om hva som legitimerte politisk makt. 1800-tallet, med revolusjonen i 1848 i spissen, ble deretter en kontinuerlig kamp for nasjonenes (folkets) rett til en egen stat kodifisert i nasjonalitetsprinsippet.[lxxv] Samtidig hadde man hevd at Frankrike spilte sine kort dårlig under Fredsforhandlingene. Franske ledere mistet raskt styringen av fredsløsningen, og klarte heller ikke å stable på beina en stabil forsvarsallianse med anglo-sakserne og russerne, som i 1919 var bolsjevikene og involvert i en borgerkrig. I 1919 stemte bl.a. det amerikanske senatet mot forslaget om at USA skulle forbli militært engasjert i Europa. Britene fulgte USAs beslutning og gikk bort fra tidligere løfter om forsvarsgaranti til franskmennene. Georges Clemenceau, som forhandlet Versailles-traktaten for Frankrike, var imot ideen om annekteringen av Rhinland, som landets President Poincaré støttet, men beklaget sterkt at dette pressmiddel ble gitt opp før krigserstatningene ble betalt og faste forsvarsgarantier ble gitt. Han innrømte imidlertid at franskmennenes eventuelle beslutning om å fortsette okkupasjonen av Rhinland kunne ha ført til en storkoalisjon mot Frankrike. [lxxvi]Den franske utenriksminister Aristide Briands forsøk på å innlede en tilnærmingspolitikk til Tyskland på 1920-tallet (Locarnopakten i 1925, Briand-Kellog pakten i 1928) mislyktes - og i 1933 kom Hitlers maktovertagelse.[lxxvii]

I løpet av 1930-årene ble Frankrike dermed i stadig økende grad en seierherre som fryktet taperen,[lxxviii] en seiersmakt som var innstilt på enhver konsesjon for å unngå en ny krig som landet av demografiske, økonomiske og politiske årsaker, ikke var forberedt på. Motviljen mot å ta fatt i en konflikt som alle følte var uunngåelig førte til at den franske opprustingen ikke startet for godt før 1938. Etter 1935 med Rhinlands opprustning innså mange at franske ledere hadde mistet viljen og den militære evnen til å hindre Hitler i å realisere sitt stortysk prosjekt. [lxxix] Frankrikes militære doktrine var selv offer for selvmotsigelser. Omvendte forsvarsallianser ble inngått med sentraleuropeiske stater (Polen, Lille ententen) mens forsvarsdoktrinen prioriterte en statisk holdning ved landets nordøstgrense (med Maginot-linjen). Fem hundre års diplomatiske og militære bestrebelser fra fransk side om innflytelse i det tyske Europa var visket ut da Hitler først gjennomførte Anschluss med Østerrike, annekterte Sudetland, angrep Polen og startet sin kamp for å forene mesteparten av Europas tysktalende territorier i et stort Tyskland (Grossdeutschland). I 1940 var et innenrikspolitisk splittet og diplomatisk isolert Frankrike, som hadde mistet sin eneste allierte på kontinentet etter at Polen ble slått, rammet av oppgitthet. Franskmennene var dessuten seg innsirklet av en truende konstellasjon som samlet de territoriene som mange hundre år tidligere hadde utgjort kjernen i habsburgernes innsirkling av det franske kongeriket - Tyskland, Spania og Italia.

Tysklands erobring av Frankrike i mai 1940 etter 40 dager med kamp og fem års okkupasjon av landet utgjorde et nederlag som franskmennene ennå ikke er kommet over. 120.000 franske soldater var drept, 250.000 var såret og 1, 8 million var tatt til fange. For tyskerne betydde seieren i 1940 at arvefienden som så ofte hadde arbeidet for splittelsen eller undergangen av Tyskland, ikke lenger kunne hindre at Tyskland ble en kontinental stormakt. [lxxx] Våpenhvilen ble undertegnet 22. juni 1940, presist på det sted der Tyskland i 1918 selv hadde måttet overgi seg. Frankrike skulle reduseres til en jordbruksnasjon og et mannskapsreservoar for Tysklands krigsindustri. Økonomisk var okkupasjonskostnadene enorme, rundt 400 millioner franc daglig. Frankrike ble delt i fire soner, og regjeringen måtte flytte til Vichy. [lxxxi] Nederlaget bekreftet en konstant dimensjon i fransk historie; hver gang franskmennene har vært rystet av krig, har landet skiftet politisk regime. Den tredje republikk ble avskaffet og avløst av et nazivennlig regime ledet av marskalk Pétain. Dette regimes nyetablerte ”moralsk orden” skulle bygge opp landets krefter etter det som mange oppfattet som et mangeårig moralsk forfall. Frankrike måtte i en slik sammenheng finne sin beskjedne plass i en ny europeisk orden som var sentrert rundt Det tredje rikes makt og ideologi. Et politisk samarbeid med okkupantmakten ble antatt å skulle styrke landets handlefrihet og eventuelt sette landet i en mer gunstig stilling etter en forventet tysk seier.

Motstandsbevegelsens kamp mot Vichy-regimet og okkupasjonsmakten, og franske styrkers deltagelse i Entente-maktenes koalisjon mot Hitler-Tyskland snudde en utvikling som kunne ha resultert i at Frankrike hadde opphørt som både global og europeisk makt etter 2. verdenskrig. I denne sammenheng spilte franske kolonier en avgjørende rolle.[lxxxii] Frankrike kom ut av 2. verdenskrig med både sin territoriale integritet og sitt imperium i behold, dvs. en global innflytelse. Gaston Monnerville, som var medlem av nasjonalforsamlingen, fastslo i mai 1944 at ” Frankrike alene hadde bare vært et land som var blitt befridd. Takket være sitt imperium er landet blant seiersmaktene”. Frankrikes stilling etter 2. verdenskrig overgikk alle forventninger, når man vet at USAs president Roosevelt lenge vurderte å overta franske kolonier etter krigen og etablere en amerikansk administrasjonsmakt i Frankrike.[lxxxiii] Likevel var franskmennenes mulighet for å påvirke utformingen av det europeiske systemet etter de alliertes seier og Tysklands kollaps adskillig redusert i forhold til 1919. Det fikk følger både for den øvrige fredsløsningen – bl.a. ble de Gaulle invitert verken til Yalta eller til Potsdam-konferansen i henholdsvis februar og august 1945 - og for franske muligheter til å påvirke etableringen av et nytt regime i Tyskland. De Gaulles opprinnelige plan var i høyeste grad preget av landets tradisjonelle politikk mot habsburgerne. Han så for seg en løsning hvor Det tyske riket skulle oppløses eller deles i flere tyske enheter, samtidig som grensen i Nord-Øst Frankrike skulle sikres ved at Frankrike fikk kontroll over Rhinen. [lxxxiv]

I tillegg skulle en rekke allianser, inngått mellom Frankrike og andre allierte, sørge for en effektiv innringning av den framtidig tysk stat. Franskmennene undertegnet bl.a. en fransk-russisk pakt i 1944 og en fransk-britisk pakt i 1947. Lederne ønsket også å nøytralisere Tysklands økonomiske potensiale ved å løsrive Rhinens vestre bredde og Ruhr-området fra Tyskland. De Gaulle kjempet for at Frankrike fikk status som okkupasjonsmakt både i Tyskland og i Østerrike. I mars 1945 ga han general de Lattre de Tassigny ordre om å krysse Rhinen ”med alle mulige midler” for å okkupere Stuttgart. Potsdam-konferansen ga franskmennene 20% av de tyske krigserstatninger og retten til å okkupere deler av landet.

Det siste målet fra fransk side var å redusere Tysklands plass i det framtidige Europa ved å flytte dets tyngdepunkt vekk fra Sentral-Europa. De Gaulle vurderte dannelsen av økonomiske samarbeidsformer for Vest-Europa som enten skulle være sentrert rundt Frankrike og Benelux-landene, eller basert på et britisk-fransk kondominium. Han sammenfattet ulike scenarier i et forslag om en europeisk økonomisk union som skulle bygges ut langs aksene Kanalen, Rhinen og Middelhavet, og med tette forbindelser til Afrika og Midtøsten.[lxxxv] Et slikt system ville ha marginalisert Tyskland og gitt Frankrike og Storbritannia stor innflytelse både i Europa og globalt.

”Dessverre” for franskmennene, ble oppfatningen av et Tyskland som en potensiell trussel raskt avløst av en ny konfrontasjon mellom øst og vest. Dette fikk interne og eksterne følger for Frankrike.

Internt ble det politiske landskapet splittet mellom kommunistene, som ved valget i oktober 1945 ble landets største parti med 26% av stemmene, og de antikommunistiske krefter. Kommunistenes tyngde skapte frykt blant seiersmaktene for at Frankrike, på linje med Tsjekkoslovakia, skulle bli utsatt for et kommunistisk statskupp.[lxxxvi]

Eksternt ble gårsdagens fiende raskt ansett av de allierte som den fremste forsvarslinje mot Sovjetunionens forventede ekspansjon. I mars 1947 undertegnet franskmennene og britene en bilateral traktat mot enhver ny tysk trussel (såkalt Dunkerque-traktaten). Denne traktat ble utvidet til Benelux-landene året etter, og dens mandat ble endret. Den nye Brussel-traktaten (forløper av Vestunionen) forpliktet nå medlemslandene til å takle enhver militær trussel mot Europa. Kampen mot kommunismen internt i Frankrike og Sovjet-kommunismens eksterne spredning, tvang dessuten franskmennene til å søke en mest mulig bindende forsvarsallianse med USA. I mars 1948 oppfordret den franske statsminister Bidault den amerikanske utenriksminister Marshall om å styrke samarbeidet mellom Europa og USA på det politiske og det militære plan. Prosessen førte til undertegnelsen av NATO-traktaten av 1949 mellom vesteuropeerne og USA og Canada. I 1954-55 ble Tyskland tatt opp både i det nystiftede Vestunionen og i NATO. I den nye geopolitiske orden var Frankrikes stilling dermed redusert til å bli en sentral del av en vestlig integrert militær allianse mot verdenskommunismen, under USAs lederskap. Det fikk følger for landets stilling som kolonimakt. De franske lederes bestrebelser for at landet skulle sikre sine globale interesser via dets faste medlemskap i FNs sikkerhetsråd, og den politiske tyngde som franske kolonier ga franskmennene, ble i økende grad preget av kampen mot den sovjetiske ekspansjon. Frankrikes krig i Indokina og den voksende uroen i Maghreb-landene krevde omfattende materielle ressurser, som gikk utover landets reelle evne, i en situasjon hvor landet fortsatt befant seg i en gjenreisningsperiode etter krigen og mottok Marshall-hjelp.[lxxxvii]

På 1950-tallet stod Frankrike overfor et alvorlig dilemma. Landet slet med både å være en europeisk makt og en kolonimakt. Mens enkelte sentrale aktører var overbevist om at landets eneste håp fremdeles lå i Afrika, påpekte andre behovet for at Frankrike kvittet seg med deler av sitt imperium for å utforme en tyngre rolle i Den kalde krigs nye europeisk system.[lxxxviii] Okkupasjonen og frigjøringskampen hadde dessuten skapt et innenrikspolitisk landskap som var dypt splittet mellom henholdsvis støtten til, og motstanden mot Moskva. Etter krigen var det en allmenn forståelse fra ledernes side om at den sosiale freden best kunne sikres ved at landet ikke inngikk en formell allianse verken med USA eller Sovjet. Dessuten hadde franske ønsker for etterkrigens Europa bare blitt delvis oppfylt.

Franskmennene fikk utdelt en okkupasjonssone i Tyskland takket være britisk støtte, et sete i kontrollkommisjonen for Tyskland, og et fast sete i FN. Til gjengjeld fikk de ikke gjennomslag for sitt ønske om en oppsplitting av Tyskland i mange små enheter og overtagelsen av Saar, og heller ikke for internasjonaliseringen av den tyske stålindustri eller for en økonomisk union med britene. Denne erkjennelsen oppfordret Den fjerde republikks ledere (Bidault, Blum, Mayer, Mendès-France, Mollet, Monnet, Pleven og Schuman) til å skifte strategi uten kanskje å skifte mål.

De ulike forslagene om sektoriell integrasjon som ble fremmet på denne tiden på overnasjonalt plan som f.eks. Det europeiske kull- og stålfellesskap, Europahæren eller Det europeiske atomenergifellesskap, eller av mer blandet karakter som EF, tok sikte til å fremkynde Vest-Europas gjenoppbygging, redusere avhengigheten overfor supermaktene, samt å sikre Frankrike en fortsatt lederrolle i Vest-Europa.[lxxxix] En ny fransk ”euroaktivisme” innså behovet for å etablere nye relasjoner til Tyskland, men også i høyeste grad til faren for at Tysklands gjenoppbygging og opprustning skulle foregå utenfor fransk kontroll. Et mer integrert ”kontinentalt” samarbeid kunne således vær en motvekt til en situasjon hvor de euroatlantiske institusjonene ble dominert av anglosakserne, inklusive forslag om fusjon av NATO og OEEC, samarbeidsorganisasjonen for de vesteuropeiske land som deltok i Marshall-planen, og som senere ble til OECD (Organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling).

Franskmennene hadde varierende hell med sin strategi. Den fjerde republikks styrke var først og fremst å omdefinere forholdet mellom Frankrike og Tyskland med økt fokusering på multilateralisme kort tid etter krigens slutt. Dette skritt skapte også nye rammer for et omfattende samarbeid med andre vesteuropeiske land. Men samarbeidets omfang, som i starten av 50-årene hadde et overnasjonalt preg, ble etter hvert redusert pga. franskmennenes nøling i valget mellom to muligheter : en europeisk integrasjon, som man fryktet man ikke lenger kunne kontrollere og som kunne føre til tapt suverenitet og svekket global innflytelse, og et transatlantisk samarbeid, som Frankrike ville lede sammen med britene og amerikanerne.[xc] Likeledes klarte ikke de franske initiativene å demme opp for en rask tysk opprustning innen NATO-rammen som følge av Korea-krigen og det franske parlaments beslutning om å ikke ratifisere planen om europahæren i 1954.[xci]

I den andre delen av 1950-årene ble flere forutsetninger for Frankrikes framtidige maktposisjon i og utenfor Europa avklart. Den fjerde republikks ledere, med Mendès-France i spissen, innledet avkoloniseringen med tilbaketrekningen fra Indokina etter nederlaget i Dien Bien Phu i mars 1954 og undertegnelsen av fredsslutningen i Geneve i juli samme år. I 1956 ble Marokko og Tunisia uavhengige. Krigen i Algerie utfordret derimot Frankrikes stabilitet og økonomi, og resulterte i de Gaulles retur til makten og opprettelsen av Den femte republikk i 1958. Supermaktenes holdning til Indokina og Algerie-krigen og til den fransk-britiske ekspedisjon i Suez i 1956, viste tydelig at Frankrike ikke lenger var ansett som en tung global aktør. Denne utvikling forsterket franske politikeres frustrasjon overfor landets tap av innflytelse. Den styrket deres overbevisning om at et fransk lederskap i Vest-Europa i forståelse med Vest-Tyskland (Kull- og stålunionen, Euratom og EF) og med sterke økonomiske bånd til Afrika, var den beste måten å sikre landets grunnleggende interesser på. Dette kunne også skape et tredje maktsenter ved siden av supermaktene, selv om prisen for dette valget var en voksende avstand til britene, noe ingen fransk politiker på det tidspunktet ønsket, og samtidig, avstand til USA.[xcii]

De Gaulles maktovertagelse og lange regjeringstid (1958-69) markerte slutten på de siste illusjoner fra fransk side. Den ene illusjon var at Frankrike fremdeles kunne være en global makt dersom de franske koloniene under Union française ble omgjort til en løsere form for sameksistens, på lik linje med britenes Commonwealth. Etter å ha vurdert både føderale og konføderale løsninger presenterte de Gaulle i 1958 et forslag om etableringen av et Fellesskap (Communauté) mellom metropolen og koloniene. Systemet ga koloniene indre selvstyre og frivillig utmeldelsesrett gjennom avstemning, mens Fellesskapets øverste organer (president, utøvende komite og senat) fikk ansvar for bl.a. forsvar, økonomi og finans, utenrikspolitikk, utdanning og transport. Fellesskapet overlevde i 18 måneder. De Gaulle ble dets første og siste president. I løpet av 1959-60 ble koloniene selvstendige, og Union française ble avløst av et langt løsere samarbeid som fremdeles eksisterer (såkalt Coopération). Dermed forsvant drømmen om en fransk stormaktsposisjon basert på to pilarer : Union française og Frankrikes sentrale rolle i den europeiske integrasjonsprosess.[xciii]

De Gaulles andre illusjon var at USA og Storbritannia ville anerkjenne Frankrikes stilling som kolonimakt og leder i det kontinentale Vest-Europa, og at dette ville resultere i en ny maktfordeling innenfor NATO mellom de tre vestlige stormaktene. De Gaulle vurderte NATO som strategisk sett for begrenset, og som politisk for integrert, og han ville i stedet flytte maktsenteret ut av de militære strukturene og inn i den politiske sfæren. Hans målsetting var altså ikke å etablere et formelt direktorat mellom USA, Storbritannia og Frankrike, men heller å opprette permanente og uformelle konsultasjoner mellom de tre landene som skulle organisere ledelsen av Den frie verden.[xciv] Anglosaksernes motstand mot å innfri generalens krav ledet de Gaulle over til å føre en politikk med to hoveddimensjoner. Den interne dimensjonen vektla stabilisering av landets politiske styresystem, med bl.a. innføringen av Den femte republikk, og gjenreising av dets økonomiske potensial gjennom tilblivelse av store industrigrupper, statens overtagelse av økonomiske nøkkelsektorer og styrking av den franske valutaen. Den eksterne dimensjonen prioriterte en størst mulig grad av selvstendighet i forhold til blokkpolitikken og NATO. De Gaulles reiser til Sovjetunionen i 1966, Polen i 1967 og Romania i 1968, hans uttreden av NATOs integrerte forsvar i 1966 og videreutvikling av en fransk A- og H-bomben mellom 1960 og 1968 var viktige uttrykk for denne linjen.[xcv] Videre prioriterte de Gaulle et fransk lederskap hva angikk de ulike samarbeidsformene mellom vest europeerne, og en mer selvstendig valutapolitikk i forhold til USA.[xcvi]

Sett i et slikt perspektiv tyder mye på at de Gaulle betraktet integrasjonsprosessen primært som et passende verktøy både for å modernisere landets økonomi og å realisere tilnærmingspolitikken til Tyskland, men også for å bygge opp et forsvarspolitisk samarbeid i Vest-Europa som på lengre sikt ville kunne balansere anglosaksernes dominans i NATO.[xcvii] Generalens dilemma var å konkretisere en slik allianse uten å måtte gi særlige konsesjoner på det politiske plan i EF, dvs. uten å oppfylle tyskernes overnasjonale ønsker. Disse to hensyn: maktbalanse i forhold til et anglosaksisk dominert NATO og skepsis til enhver utvikling av EF i overnasjonal retning, fikk ham til å foreslå i 1961 opprettelsen av en politisk union mellom EF-landene i form av et rent europeisk alternativ til NATO (Foucher-planen).[xcviii]Da dette mislyktes, foreslo han etableringen av en ren bilateral allianse med Tyskland (Elysée-traktaten, undertegnet i januar 1963). Målsettingen med både Foucher-planen og Elysée-traktaten var klar. Vest-Europa skulle etableres som en mer selvstendig aktør ved siden av USA og Sovjetunionen, og kjernen i denne prosessen skulle være et sterkt Frankrike, som var ferdig med avkoloniseringen og som var blitt en atommakt, og den fransk-tyske aksen.[xcix]

De Gaulle utviklet slikt flere sentrale premisser for Frankrikes utenriks- og europapolitikk under sin regjeringsperiode, som fremdeles kan gjenkjennes. Disse premisser omfattet Frankrikes evne som ”selvstendig” aktør, tuftet på en allsidig utenrikspolitikk og en autonom kjernefysisk avskrekking, bruken av EFs integrasjon som redskap for forsoning med Tyskland og planen om å styrke Vest-Europa som en stormakt ved siden av USA og Sovjetunionen. Samtidig benyttet han Frankrikes europapolitikk som katalysator for fransk innflytelse i Europa. Denne gaullistiske arv har vært et fundament for alle franske ledere etter de Gaulle. Derimot ble noen av Generalens grunnlegende trekk for landets europapolitikk utfordret kun et par år etter hans avgang. For det første, åpnet hans etterfølger Georges Pompidou for et britisk medlemskap i EF i 1973 ut fra to hensyn: å konsolidere i EF i en situasjon hvor det internasjonale valutasystemet var ustabilt samt å unngå at Fellesskapet skulle utvikle seg i overnasjonal retning.[c] For det andre førte utviklingen i Vest-Tyskland til at landet, som i løpet av 1960-tallet hadde styrket sin posisjon som økonomisk stormakt i og utenfor Europa, også definerte en langt mer selvstendig utenrikspolitikk overfor Øst Europa og Sovjetunionen (kansler Willy Brandts Ostpolitikk). Et britisk medlemskap i EF hadde i denne sammenheng også stor betydning for franskmennenes evne til å balansere vest-tyskernes økende innflytelse innad i EF og mer generelt i det europeiske diplomatiet.

Den generelle tøværsperioden som preget forholdet mellom USA og Sovjetunionen på 1970-tallet ga etter hvert mindre spillerom for franske muligheter til å opptre som et selvstendig alternativ mellom blokkene, slik de Gaulle hadde gjort på 1960-tallet. Men det var først på begynnelsen av 1990-tallet at denne opsjonen forsvant totalt. Det skyldes at to sentrale forhold for Frankrikes plass i og utenfor Europa endret seg radikalt. Det første forholdet var relasjonen mellom Frankrike og USA. Det andre forholdet berørte forbindelsen mellom Frankrike og Tyskland

I 1990 så det ut som om USA i stor grad ville kunne levere premissene for den politiske orden. Dette kunne få konsekvenser for Frankrike i Europa. Denne situasjonen førte til at franske ledere ønsket å demme opp mot amerikanernes innflytelse i og utenfor Europa. Dette ønsket var ingen nyhet fra fransk side. Allerede mot slutten av 1960-tallet advarte en fransk forfatter mot at den amerikanske industrien i Europa kunne bli verdens tredje største industrielle stormakt etter selv USA og Sovjetunionen innen tyve år hvis ikke europeerne styrket den europeiske integrasjonen.[ci] Denne spådom ble ikke realisert. Ved hjelp av den europeiske integrasjonen klarte europeerne tvert imot å snu denne trenden i løpet av 20 år, og EF ble en betydelig økonomisk og finansiell aktør. I 1999 utgjorde f.eks. EUs andel av OECDs totale produksjon 38%, mot 32% for USA. EU utgjorde 20,9% av den internasjonale handel, mot 19,6% for USA. Gjennomføringen av EUs økonomiske og monetære union (ØMU) og innføringen av euroen representerer nok en suksess for franskmennenes strategi om å øke EUs økonomiske tyngde og selvstendighet i forhold til USA, vel og merke dersom den europeiske valutaen på lengre sikt klarer å konkurrere med både dollar og yen. Mitterrand talte i sin tid om “et sterkt Frankrike i et sterkt Europa”, som kunne forsvare seg mot ytre aggresjon, handels- og økonomisk aggresjon. Han refererte da til konflikten mellom Frankrike og USA i GATT-forhandlingene under Uruguay-runden.

Man må imidlertid erkjenne at EUs økonomiske kraft hittil ikke har kunnet vise til noen tilvarende styrke på det politiske plan internasjonalt sett. USAs internasjonale lederposisjon ble betydelig styrket etter at den sovjetiske motparten ble oppløst. Frankrikes utenriksminister Hubert Védrine beskrev i 2000 det nye internasjonale systemet som et system hvor han skilte mellom dagens USA på den ene side, en hypermakt i en unipolar verden, som dominerer økonomisk, teknologisk og kulturelt, forsvars- og valutapolitisk, og på den andre side, noen få makter med global innflytelse (Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Russland, Kina, Japan og India).[cii] USAs enestående stilling gjør det mulig for amerikanerne å forene en unilateral maktutøvelse, herunder kontrollen over verdens hav, med et alliansesystem som de selv leder og som strekker seg over hele kloden. NATO har siden opprettelsen vært USAs fremste instrument for landets innflytelse i Vest-Europa, et instrument som gjorde USA til en de facto europeisk makt.[ciii]

Etter blokkavviklingen førte imidlertid bortfallet av det gamle trusselbildet og USAs ønske om å beholde en maktposisjon i Europa, til forsøk på å utvide NATOs rolle fra å være en militær allianse med betydelig sikkerhetspolitisk innhold til å i økende grad bli en sikkerhetspolitisk allianse, med vekt på rollen som sentralt konsultasjonsforum mellom europeere og nord amerikanere og med oppgaver relatert til de nye utfordringer for den kollektive sikkerheten, herunder fredsbevaring og ”out of area” operasjoner. Paris var på sin side skeptisk til enhver utvikling av NATO som samtidig ikke førte til en omdefinering av det politiske forholdet mellom USA og EU.[civ] Denne franske prioritering førte dets ledere til å støtte oppbyggingen av det som kunne sees som konkurrerende strukturer til NATO eller ideen om en todeling av alliansen mellom en europeisk og en nord-amerikansk pilar.

Den fransk-amerikanske striden om lederskap i Europa pågår fortsatt. I desember 1998 ble britene og franskmenn enige i Saint-Malo om at EU-landene måtte ha militære kapasiteter for å kunne ta seg av fredsbevarende operasjoner på lav skala. Denne prosessen førte til tilblivelsen av en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP) i perioden 1998-2000. Bakgrunnen for ESDP var europeernes manglende evne til å løse regionale kriser alene på Balkan på 1990-tallet. I 1999 vedtok EU-landene å etablere permanente militære strukturer for å sikre europeisk kontroll og strategisk krisestyring, samt å opprette en utrykingsstyrke på bl.a. 60.000 mann innen en tre års periode. De forsvarspolitiske strukturene ble integrert i EUs traktatrammeverk i desember 2000. Utrykningsstyrken ble på sin side erklært operativ under Læken-toppmøtet i desember 2001.

I tillegg skal EU innen 2003 kunne disponere en politistyrke på 5000 personer. Den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk er sammen med euroen Frankrikes viktigste prosjekt for EU. Et EU med forsvarspolitiske evner vil kunne øke Unionens globale maktstilling og gjøre EU-landene mindre avhengig av NATO, slik at USAs innpass i Europa via NATO blir bedre balansert. I praksis er situasjonen mer problematisk hva angår franskmennenes og EUs ønske om å styrke sin militære evne. Det skyldes avstanden mellom ledernes ambisjoner for ESDP, og den reelle utviklingen av EU-landenes forsvarsbudsjetter. Lite tyder på noen sterk økning i umiddelbar framtid. Videre har USA styrket sin globale stilling betraktelig det siste året. I dag bygger USA opp diplomatiske eller militære koalisjoner for å vinne kriger som blir godtatt av et flertall land og som samtidig tjener USAs geostrategiske interesser. Det langsiktige utfall av USAs nåværende globale krig mot ”hyperterrorismen” er fortsatt vanskelig å forutse. Men etter alt å dømme vil USAs militære seier i Afghanistan kunne styrke landets globale posisjon ytterligere, og vil kunne føre til et tilsvarende større press på europeernes politiske vilje og økonomiske evner til å realisere ESDPs målsettinger.

Det andre forholdet som endret seg var Tysklands gjenforening, som reduserte den franske tyngde i Europa og i Tyskland. Det gamle EF var ofte blitt omtalt som et dyr med ”et fransk hode og tyske bein”. Situasjonen avspeilte et ubalanseforhold mellom et delt Tyskland som ikke var atommakt, og et suverent Frankrike som hadde fast sete i FNs sikkerhetsråd og egen kjernefysisk avskrekking. Begivenhetene i 1989-90 forryktet maktforhold mellom de to landene totalt. Franske ledere fryktet at det nye Tyskland, med over 80 millioner innbyggere, sin økonomiske styrke og sin sterke valuta, ville forsøke å heve seg over Frankrike for å overta EUs ledelse, eller at Tyskland skulle fristes til å melde seg ut av EF.[cv] Uvissheten rundt gjenforeningen førte president Mitterrand i første omgang til å prøve, enten alene eller sammen med Margaret Thatcher, å styre i størst mulig grad Tysklands gjenforening. I desember 1989 reiste Mitterrand til DDR for å undersøke muligheten for å utsette den tyske gjenforeningsprosess ved å antyde en slags fransk beskyttelse til en østtysk stat som ville kunne bli demokratisk. Samme måned reiste han til Kiev for å undersøke sovjetrussernes syn på tanken om en tysk gjenforening. På begge punkter tok den franske presidenten feil. DDR var døende. Valgene som ble avviklet få måneder senere fra tysk side, viste en omfattende folkelig tilslutning til gjenforeningen. Frankrike og Storbritannia stod dessuten samlet på KSSE-møtet i Ottawa i februar 1990 (såkalt 2+4 samtalene) mellom de to tyske statene og seiersmaktene fra 2. verdenskrig for å prøve å bevare flest mulig elementer av firemaktsrettighetene. En slik organisering ville innebære at de fire seiersmaktene først skulle enes om en løsning seg imellom, før tyskerne ble trukket inn i forhandlingene. Slik gikk det ikke. Vest-Tyskland definerte langt på vei alene både tempo og innhold i samlingen, i forståelse med USA og Sovjetunionen.[cvi]

Fra da av slo franske ledere over til en strategi som kombinerte en forankring av Tyskland i den europeiske integrasjonen med en oppdemning av tyskernes stilling. To sentrale elementer i denne strategien har vært valutaunionen (ØMU) og forsvarspolitikken.

Mens Tyskland i 1989 definerte formen og tempoet for sin gjenforening med diplomatisk støtte fra USA og Sovjet, koblet Mitterrand EFs integrasjon til gjenforeningen. På EF-toppmøtet i desember 1989 ga europeiske ledere sin støtte til gjenforeningsprosessen dersom den ikke hindret eller reduserte tempoet i EFs integrasjon. Tysklands gjenforening skulle dermed underordnes både prosessene i EF og i særdeleshet en kommende monetær union. Fordelen med en slik valutaunion var klar for franskmennene. Den skulle rette opp en ugunstig situasjon som Det europeiske valutasystem og nasjonale valg hadde skapt i 70-årene, dvs. et tysk valutahegemoni i Europa og en fransk valutapolitikk som kronisk svekket Frankrike.[cvii] Denne overlegenheten skulle neddempes gjennom opprettelse av en europeisk sentralbank som skulle styre EFs monetære politikk. Maastricht-traktaten, dvs. det franske presset for å framskynde utviklingen av Det indre marked uten og et forpliktende politisk samarbeid, ikke minst for valutapolitikk, var dermed et svar på Tysklands samling.[cviii] Det var også av vital betydning for Paris at ØMU ble gjennomført med så mange land som mulig for å unngå en face à face med Tyskland, og for å unngå at Frankrike havnet i en pengeunion som ville være et annet navn for den eksisterende D-mark sonen.[cix] Dette kulminerte i stridene som pågikk i årene 1994-98 om EU-landenes evne til å oppfylle Maastrichts konvergenskrav for ØMU (tyskernes strenge økonomiske tolkning av kravene mot franskmennenes mer politiske tolkning) og om etableringen av en hard kjerne i EU ut fra landenes deltagelse i valutaunionen.[cx] Innføringen av euroen som kontant pengeenhet fra 1. januar 2002 i dens nåværende form, har dermed langt større betydning for Frankrike enn bare den rene konkretisering av Monnets og Schumans gamle idealer for den europeiske integrasjonen. En stor og vestlig forankret ØMU skal etter fransk syn forhindre både muligheten for en eventuell tysk dreining østover og dannelsen av en ny tyskdominert valutasone i et utvidet EU.[cxi]

Franskmennenes oppdemmingsstrategi overfor Tyskland forsøkte å kombinere oppbyggingen av en europeisk forsvarsidentitet på grunnlag av den tysk-franske aksen, hvor Frankrike ville få sentral stilling, med en omorganisering av NATO som de facto ville redusere USAs tyngde i Europa. Denne målsettingen, som har vært en konstant faktor i Frankrikes etterkrigshistorie, har alltid mislykkes, bl.a. fordi et slikt prosjekt ville tvinge tyskerne til å omprioritere sitt spesielle forhold til USA.[cxii] Maastricht-traktatens vage formulering av EUs framtidige forsvarsrolle var intet unntak. Det var et kompromiss mellom Paris, som ønsket å etablere et europeisk forsvar som var basert på en Vestunion som var blitt EUs væpnede arm (juridisk uavhengig av NATO), og Tysklands ønske om etablering av en europeisk pilar i NATO, mens britene førte det franskmennene anså å være en systematisk obstruksjonspolitikk. 1990-årene ble følgelig markert av en tysk-amerikansk konvergens mht. NATOs rolle og plass i Europa.[cxiii] Denne konvergens ble materialisert gjennom NATOs østutvidelse og Alliansens nye kommandostruktur.[cxiv] Samtidig viste Balkan-krigene at europeernes forsvarspolitiske rolle trolig kom til å utspille seg innenfor de rammene som NATOs europeiske pilar åpnet for. Dette i en situasjon hvor Frankrikes tilnærming til Alliansen var et faktum men hvor de politiske forholdene ikke var tilrettelagt for landets retur i NATOs integrerte militære strukturer.

Denne debatten fikk en ny giv høsten 1998 etter at britene gikk med på å konkretisere Saint-Malo erklæringen. For Paris har denne utvikling ikke bare betydd oppfyllelsen av en gammel drøm om å gi EU en militær berettigelse. Den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk som munnet ut fra Saint-Malo er i høyeste grad en EU-sentrert prosess som USA ikke har direkte noen styring over, en prosess for franskmenn og briter har kommet nærmere hverandre, og til slutt en prosess hvor tyskerne i utangspunktet ikke har stått sentralt. Franske ledere håper at ESDP-dynamikken vil føre til at tyske ledere distanserer seg mer fra USA, samtidig som de selv får anledning til å formalisere sitt nye nære forhold til britene. ØMU og ESDP representerer altså to sentrale svar på franske utfordringer overfor det nye Tyskland. Begge gir Frankrike en hovedrolle i kjerneområder for EUs framtid, øker EUs selvstendighet vis à vis USA, og representerer en form for svar på Tysklands tyngde i EU. Disse faktorene gir franskmennene i utangspunktet fortsatt mulighet til å kunne påvirke EUs utvikling i ønsket retning.

Frankrikes utfordringer i dagens EU

Franske ledere har tradisjonelt foretrukket mellomstatlige løsninger for EF/EUs integrasjonsprosess, framfor rent overnasjonale modeller. Det utelukker ikke at det alltid har eksistert føderalister i landets politiske elite eller at en overnasjonal integrasjon i enkelte sektorer kunne være en opsjon når dette tjente nasjonale interesser.[cxv] Ellers prioriterer den franske integrasjonsmodellen et EU som får stadig mer handlekraft på stadig flere områder, men som beholder ”svake” overnasjonale institusjoner, dvs. at man beholder mest mulig nasjonal handlefrihet. Denne målsetting stod sentralt allerede i de Gaulles visjon av EF konkretisert gjennom forslaget om en politisk integrasjon, slik den var formulert i Foucher-planen. Denne visjonen fikk en ny berettigelse med Tysklands gjenforening og med debatten om ratifiseringen av Maastricht-traktaten i 1992. Debatten avslørte både en dyp identitetskrise i den franske opinionen, som for først gang var konsultert i europaspørsmålet, og en klar skepsis mht. ytterligere suverenitetsavståelser. Det skyldtes bla. oppfatningen av at den europeiske integrasjonsprosessen var blitt et verktøy for stadig mer liberalisering, noe som truet den tradisjonelle franske velferdsmodell med et sterkt statlig engasjement i næringslivet slik Den 5. republikk hadde bygd dette opp etter krigen. Integrasjonsprosessen var også betraktet som en trussel mot den sentraliserte nasjonalstat, som Revolusjonens jakobinisme representerte, og som franskmennene fortsatt er sterkt bundet til. Endelig ble EUs videre fordypning ansett som en trussel mot republikkens kulturelle homogenitet, som allerede var utfordret av en nasjonal desentraliseringsprosess og av den amerikanske kulturelle påvirkning. En annen faktor som styrket opinionens mistro, og som allerede har vært nevnt, var frykten for at Frankrike skulle måtte underkaste seg et tysk lederskap i EU. Denne utvikling førte til at de politiske ledernes tidligere ”visjonære” holdning til integrasjonsprosessen, ble avløst av en langt større pragmatisme.[cxvi]

Franskmennenes nye pragmatisme mht. EU, eller eurorealisme, møter i dag flere konkrete utfordringer mht. muligheten for å realisere sine ambisjoner om ”Europe-puissance”. For det første, får deres ambisjon om å bygge et EU som en motmakt til USA en kjølig mottagelse i flere EU-land som er skeptiske til ideen om et EU som ville kunne medføre en svekkelse av båndene til USA. Dette kommer bl.a. til uttrykk mht. forsvarspolitikken. Den ”atlantiske” dreiningen vil trolig øke i omfang etter at søkerlandene fra Øst og Sentral Europa, hvorav tre allerede er NATO-medlemmer og flere er på vei inn i Alliansen, blir tatt opp i EU. Det er heller ingen begeistring blant mindre land for et EU som ville utvikle seg i retning av et ”direktorat” dominert av store land, noe som ideen om ”Europe-puissance” etter mellomstatlig mønster kunne legge opp til.

For det andre, er det usikkert om Europe-puissance kan realiseres uten at presset for ytterligere suverenitetsavståelser øker, og uten at EUs identitet avklares nærmere. Et omstridt spørsmål er om en mellomstatlig beslutningsstruktur med 27 land i det hele tatt kan bli handlekraftig, eller om man ikke burde innføre mer overnasjonalitet for å styrke EU på områder som fortsatt ligger under landenes suverenitet. Statsminister Jospin ga i mai 2001 uttrykk for sin preferanse for et EU som er: ”… en union av nasjoner, som ikke er nasjonens fornektelse men tvert imot dens forlengelse og dens fordypning”. President Chirac gikk i samme spor da han i Tysklands forbundsdag 21. juni 2000 påpekte at: ”…det ville være utenkelig å se for seg tilblivelsen av én overnasjonal europeisk stat som ville erstatte våre nasjonalstater og markere deres bortgang som aktører i den internasjonale scenen”.[cxvii] Men han tilføyet at, det å tenke seg nasjonenes bortgang var: ”… like absurd som å nekte å godta at disse nasjonene allerede har valgt å utøve deler av sin suverenitet sammen fordi dette er i deres interesse”. Slike formuleringer viser at overnasjonaliteten som hovedmodell for EUs framtid i bunn og grunn forkastes av franske ledere, men også at grensen mellom mellomstatlighet og overnasjonalitet blir stadig mer porøs.

For det tredje, vil Europe-puissance, slik franskmennene ser det, kunne bli vanskelig å konkretisere dersom flere utvidelser av EU kom til å skade Unionens fordypning. Et slikt perspektiv vekker til live franskmennenes verste mareritt : en utvanning av EU, som følge av stans i fordypningen pga. institusjonell lammelse, og en stor utvidelse av medlemskretsen. I 1990 var denne frykten i liten grad rettet mot østeuropeerne. Et raskt EF-medlemskap for disse landene fremstod da som hypotetisk. Man gikk heller inn for å prioritere en opptrapping av bilaterale samarbeidsformer mellom EF og disse land (fransk initiativ til opprettelsen av Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling, EBRD i mai 1990, med President Mitterrands tidligere rådgiver Jacques Attali som første direktør), samtidig som disse land skulle inkluderes i sikkerhetspolitiske strukturer som ikke utelukkende var dominert av USA (Mitterrands forslag om en europeisk konføderasjon i 1989 og 1991, Paris-charteret i november 1990, som gjorde Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) om til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), og Balladurs stabilitetspakt for Sentral- og Øst-Europa i 1995).[cxviii]

Frykten for en gradvis utvanning av Fellesskapet var derimot fremtredende blant franske politikere i 1994 i anledning av utvidelsen med Østerrike, Sverige og Finland. Da prioriterte Frankrike EUs institusjonelle reform, framfor en utvidelse av EU. EFTA-utvidelsen fant likevel sted, mens reformen uteble. EUs første regjeringskonferanse med ambisjon om omfattende institusjonelle endringer, som ble avsluttet ved Amsterdam-toppmøtet, i 1997, ga ikke noen varig løsning mht. fordypningens videre form og tempo. I mellomtiden fikk utsiktene til en nokså rask innlemmelse av landene fra Øst- og Sentral-Europa stadig klarere betydning. Det førte allerede Frankrike, Italia og Belgia til å true med å nedlegge veto mot en eventuell østutvidelse dersom EU ikke ble reformert før denne fant sted. I Nice i desember 2000 samlet europeiske ledere seg for å drøfte de institusjonelle punktene som var igjen etter Amsterdam. Om reformene vil gjøre et utvidet EU mer handlekraftig enn før, er fortsatt et omstridt tema.[cxix]Alt i alt oppnådde franskmennene i Nice fire målsetninger: 1) De forhindret en eventuell valutakrise som kunne ha kommet etter en fiasko ved regjeringskonferansen 2000, og som ville ha forstyret lanseringen av euroen; 2) de fikk støtte for å styrke EU på områder som øker Unions legitimitet og tyngde (EUs charter for grunnleggende rettigheter, ESDP); 3) de konkretiserte østutvidelsen ved at søkerlandene ble tildelt hver sin kommisjonær, et antall stemmer i Ministerrådet og et antall parlamentarikere; 4) de avverget eller fikk utsatt en dreining av EUs institusjoner i overnasjonal retning. At Frankrike støttet f.eks. en løsning hvor de store landene oppga en EU-kommisjonær, kan tolkes som et ønske om å effektivisere EU-kommisjonen, men også som en svekkelse av Kommisjonen i forhold til Ministerrådet, der beslutninger tas mellomstatlig.[cxx] Det franske veto mot at Tyskland skulle få flest stemmer i Unionsrådet var dessuten et klart tegn på franskmennenes vilje til å fortsatt kunne blokkere eventuelle flertall mot seg når landene fra Sentral og Øst-Europa blir medlem. Hvorvidt franskmennene vil lykkes i så måte er høyst usikkert, pga. det kompliserte voteringssystemet. Nice-toppmøtet åpnet dessuten for at det skal holdes en ny regjeringskonferanse i 2004 der man igjen vil drøfte EUs institusjonelle arkitektur.

Franskmennenes arbeid for konsolidering av EU-systemet henger sammen med et ønske om å beholde mest mulig handlefrihet. I løpet av 1990-tallet har utrykkene mellomstatlighet, subsidiaritet og fleksibilitet blitt nøkkelord i fransk europapolitikk.[cxxi] Mellomstatlighet og subsidiaritet skal gi nasjonene mer vekt i EU ved at deler av EUs sentrale handlekraft overføres til statene eller bringes tilbake til det nasjonale plan (f.eks. gjennom økt innflytelse for de nasjonale parlamentene). Fleksibiliteten ansees som en pragmatisk løsning for å sikre EUs framtidige eksistens, av tre grunner:

For det første, skaper den et kompromiss mellom ulike syn på EUs integrasjon blant dagens medlemmer. Den gjør det mulig å utsette debatten om overnasjonalitet, samtidig som betydningen av mer konkrete samarbeidsformer på mellomstatlig nivå vektlegges, noe som de facto øker EUs dreining i mellomstatlig retning.[cxxii] For det andre, kan fleksibilitet være en forsvarsmekanisme mot forsøk på å svekke fordypningsprosessen. Som incitament for enkelte land til å støtte stadig mer samarbeid, skal fleksibiliteten helst gjelde bare på områder underlagt forsterket samarbeid. I det tilfellet går enkelte EU-land videre på et samarbeidsområde uten å stanses av ikke-deltagere. Fleksibilitet skal ikke true EUs felles regelverk, som dagens og framtidige EU-land fortsatt vil måtte føye seg etter. For det tredje, vil fleksibilitet skape en hierarkistisk rangering innad i EU, samt mellom gamle og nye EU-land. Hvilke arenaer som vil avgjøre til de ulike aktørers tyngde er kilde til en intens debatt i franske miljøer.

Enkelte integrasjonstilhengere som Valéry Giscard d’Estaing, Frankrikes tidligere president og nåværende president for det Konventet som skal utarbeide reformforslag til EUs neste regjeringskonferanse i 2004, anser styrkingen av samarbeidet i eurosonen som sentralt for å skape den nødvendige fleksibiliteten internt i EU, og samtidig eksternt mht. østutvidelsen. Giscard støtter dermed den tyske tilnærmingen til EU fra september 1994 slik denne forekommer i Schäuble-Lamers paper for CDU/CSU forbundsdagsgruppe, og som skulle gjøre ØMU til hovedinstrumentet for fleksibilitet.[cxxiii] Andre prioriterer dannelsen av én eller flere kjerner (ikke nødvendigvis med euroen som utgangspunkt), under betegnelsen ”gravitetssenter”, ”pionergrupper” eller ”avant-guarde”, ved at noen land skal gå videre på EUs nøkkelområder. Tidligere statsminister Balladurs forslag fra 1994 om ”variabel geometri” forutså en omorganisering av EU i tre sirkler, hvorav den innerste skulle bestå i et nært samarbeid mellom noen få medlemsland, avhengig av saken.[cxxiv] Dette konseptet var med i Chiracs tale til den tyske forbundsdag våren 2000, da han antydet at EUs framtidige kjerne måtte være forhåndsbestemt. Statsminister Jospin og europaminister Moscovici prioriterer på sin side, verken en tilnærming sentret på valutaunionen eller et kjernekonsept for den interne differensieringen i EU. To faktorer forklarer dette:

Et stort ØMU gjør at en indre differensiering i EU er mindre viktig enn dersom ØMU hadde omfattet kun fem eller seks land. Videre er nettopp det store ØMU en mindre homogen enhet der enighet om en politisk og økonomisk viderefordypning kan bli vanskelig å oppnå. Jospin og Moscovici ønsker dermed et system der det er den samme kjerne av land som vil inngå i de fleste områder for forsterket samarbeid.[cxxv] Tross ulike syn i Paris er det derimot enighet om at EU blir mindre monolittisk (alle land går i samme retning og i samme tempo) og stadig mer differensiert. Mht. østutvidelsen blir det overgangsperioder for å oppnå fullt medlemskap. Videre blir det sperringer som vil begrense en rask adgang til sentrale områder for å sikre at EUs integrasjon på lengre sikt ikke svekkes, og for at maktforholdet mellom de store EU-land ikke forrykes i fransk disfavør.

Frankrikes europapolitikk kan dermed sies å ha to dimensjoner: en inkluderende (konsolidering av EUs integrasjon) og en ekskluderende (formalisering av en viss intern og ekstern fleksibilitet).[cxxvi] Dagens franske støtte til en big bang løsning for utvidelsen, der alle søkerland blir EU-medlemmer samtidig, vil medføre en generalisering av fleksibiliteten. Denne visjonen av et EU som blir mer mellomstatlig og mer fleksibelt kritiseres for øvrig sterkt av franske føderalister, som vanskelig ser for seg at tredve land vil være i stand til å inngå konstruktive kompromissløsninger for EUs beste. De advarer mot en generell renasjonalisering og en fragmentering av EU, og påpeker at Europe-puissance i virkeligheten kun kan realiseres hvis man overfører til EU ansvarsområder som tradisjonelt har ligget under statens myndighet, og som representerer kjerne i nasjonalstaten.[cxxvii] Et forslag som vil kunne være et kompromiss mellom den nasjonale og den overnasjonale tilnærmingen, men som også ville være en utfordring for nasjonalstatenes suverenitet, ble lagt fram av Valéry Giscard d’Estaing under den franske debatten om ratifiseringen av Nice-traktaten i juni 2000. Han foreslo å kombinere hensynet til østutvidelsen med realiseringen av Europe-puissance ved å opprette to ulike institusjonelle rammer for fremtidens EU. Den første rammen ville være felles for alle EU-land, enten de er gamle eller nye. Der vil statene samarbeide på mellomstatlig basis og på bakgrunn av Det indre markedet, uten oppfordring om å gå lenger i politisk integrasjon. Den andre rammen ville være av mer overnasjonal art og vil kunne samle landene som ønsker å realisere en tettere integrasjon. Hvorvidt landene vil kunne havne i den første eller andre sirkelen, vil avhenge av deres evne og vilje.[cxxviii]

Konklusjon: Frankrikes maktkultur; fra nasjonal ambisjon til europeisk visjon

Franskmennenes europapolitikk baseres i dag på to sentrale begreper : selvstendighet og makt. Begge begreper er dypt forankret i landets historie. Å forbli en selvstendig aktør i størst mulig grad har både vært den mest stabile målsetting for franskmennenes utenrikspolitikk, og en grunnleggende faktor i deres identitetsdannelse. Selvstendighet måtte sikres i perioder hvor Frankrikes eksistens var truet av intern og ekstern påvirkning (fransk adel, pavedømmet), fare for territorial oppsplitting (hundreårskrigen, 1940-42) eller omringing (Plantagenêts Languedoc, habsburgernes Europa, det fascistiske Europa på 1930-tallet). Selvstendighetsutøvelsen begrunnet ofte en strategi som ble brukt for først gang under Ludvig XI mot franske fyrsters ambisjoner, og som kulminerte med Westfalen-freden i 1648 : ”Divide et impera” (splitt og hersk). Franske monarker måtte under enhver omstendighet sørge for at det ikke oppstod konkurrenter som kunne svekke deres handlingsfrihet. Denne politikk rettet seg spesielt, men ikke utelukkende, mot det sentrale Europa (habsburgerne, Tyskland 1919 og 1945). En annen form for selvstendighetsutøvelse var den lange perioden hvor Frankrike selv var dominerende i Europa (1648-1815). Da kunne franskmennene sette dagsorden for andre. På 1960-tallet pustet gaullismen nytt liv i denne tradisjonelle utenrikspolitikk gjennom avskrekkingsevnen som atombomben ga, og som skulle beskytte Frankrike mot enhver militær trussel både fra øst og vest.

”Selvstendighetskulturen” utgjør fremdeles en sentral faktor bak den franske skepsisen overfor tanken om at EU skal utvikle seg i overnasjonal retning og forklarer hvorfor franske prioriteringer for EU ofte kan være så selvmotsigende : for å gjøre EU mer handlekraftig må medlemslandene selv avgi en del av sin selvstendighet. Men det er også et faktum at selvstendighetsbegrepet har gjennomgått dype endringer pga. globaliseringen og EUs integrasjonsprosess. Begrepet tilhører ikke lenger utelukkende den nasjonale sfæren, men er nå blitt en sentral del i Frankrikes retorikk om Europe-puissance, på to måter. For det første, preges landets maktelite fortsatt av realpolitikk. EU har tatt over nasjonens eller nasjonalstatens plass i selvstendighetsretorikken. EU må forbli en selvstendig aktør i forhold til andre aktører som prøver å begrense europeernes handlefrihet (les USA). Et selvstendig EU er dermed hovedverktøyet for en maktbalanse i den multipolære verden. For det andre, vil et selvstendig EU i et mer ”idealistisk” perspektiv bidra positivt til en mer harmonisk verdensorden mellom likeverdige parter.

Franskmennenes kulturelle arv er også i høyeste grad preget av makt. Det gjelder både landets styresett, som fra et meget tidlig stadium har konsentrert makten både politisk (det monarkiske enevelde med Ludvig XIVs berømte utsagn ”staten, det er meg”, en rolle som ble overtatt av Den femte republikks president) og geografisk (midtpunktet Paris mot det folketomme Frankrike), og fortiden som europeisk og global stormakt. Som én av Europas første nasjonalstater, dominerte Frankrike Europa politisk og kulturelt helt til slutten av Napoleon-tiden. Frankrike hadde et stort territorium og en tallrik befolkning i forhold til andre europeiske stater, en velorganisert sentralstat og, sist men ikke minst, en kulturell påvrikningskraft som overgikk landets maktposisjon. Fram til 1950-årene hadde franskmennene dessuten besittelser i Afrika, Midt-Østen og Asia. Denne ”maktkultur” var i høyeste grad innbakt i de Gaulles formulering av ”grandeur” (storhet) og er grunnlaget for franskmennenes retorikk om Europe-puissance, ikke minst når det gjelder dets universalitet. Mye av EUs humanistiske budskap stammer direkte fra opplysningstiden og den franske revolusjons idealer.

På den annen side, har Frankrike de siste to hundre år opplevd en konstant svekkelse av landets posisjon i og utenfor Europa. Denne utvikling skyltes tre faktorer. For det første, den demografiske stagnasjonen fra og med 1750-årene, som munnet ut i en rask opphenting fra de andre europeiske stormakters side. Dernest den industrielle revolusjonen, som startet senere i Frankrike enn andre steder og ga England et definitivt fortrinn i kampen om det globale lederskapet i hele det 19. århundret. Og til slutt samlingen av de tyske statene i én stat i 1871, som etter hvert fikk kontroll over Sentral Europa og kom i direkte geografisk kontakt med Frankrikes eget territorium. Denne svekkelse betegnes ofte som et ”forfall” (décadence).[cxxix] Som vist tidligere har ideen om foreningen av de europeiske stater sjelden stått sentralt fra fransk hold. Frankrikes europeiske satsing kom sent, og primært som følge av et pragmatisk oppgjør med landets maktstatus.[cxxx]

Dagens retorikk om Europe-puissance som en global stormakt har dermed to dimensjoner. Den ene er en fortsatt realpolitisk basert tenkning som sikter på å bruke EU for å maksimere egne interesser innad (EUs jordbrukspolitikk som moderniseringsverktøy for fransk landbruk, EU som arena for maktbalanse i Europa), og utad (katalysator for franske utenrikspolitiske prioriteringer, som f.eks. under WTO-forhandlinger). Den andre dimensjonen er mer idealistisk og ser på EU som en aktiv og ”moralsk ansvarlig” aktør (som gjerne formidler fransk inspirerte universelle verdier), hvis målsetting er å bli en ”sivilisert” ordensmakt og en ansvarlig motvekt mot et for mektig og kanskje mindre ansvarlig USA. I dette perspektiv ser man også en overføring av maktbegrepet fra det nasjonale plan til det europeiske,[cxxxi] som til slutt kan føre til at Frankrikes tilslutning til EU forklares ved at mer EU ikke bare gir mer konkret innflytelse til Frankrike, men også mer faktisk suverenitet. [cxxxii]

Denne historiske fremstillingen viser at franskmennene i sin moderne historie har hatt fire ulike typer forhold til Europa, som er selv et meget uklart begrep. Det ene forhold (Europa mot Frankrike) var karakterisert av bitter motstand mot andres planer om herredømme i Europa (pavedømmet, Det hellige tysk-romanske rike, habsburgernes Europa). Det andre forhold (Frankrike mot Europa) satte Frankrike i posisjon til å herje over datidens ”monarkiske” eller habsburgske Europa mellom 1648-1815. Det tredje forhold (Frankrike i og utenfor Europa) så et Frankrike som enten forsøkte å forene europeiske og transkontinentale ambisjoner, eller som gradvis ble tvunget til å velge mellom de to opsjonene.

For femti år siden gjorde franskmennene da de samme med andre vesteuropeiske land stiftet Kull- og stålunionen og EF et ”europeisk valg” som kan betegnes som et nytt forhold mellom Frankrike og Europa, nemlig Frankrike gjennom Europa. Dette forhold forutsetter i utgangspunktet sameksistens mellom et Frankrike, som i størst mulig grad forblir suverent, og med et EU som blir en selvstendig og mektig global aktør. [cxxxiii]

Tilblivelsen av disse målsettinger for, EU vil på lenger sikt kunne dempe franskmennenes frykt for et EU som utvikler seg overnasjonalt. I så fall vil Frankrikes historie kunne overkommes av et EU som på mange måter blir en forlengelse av Frankrikes evige ambisjoner om selvstendighet og makt. Skulle EU derimot bli verken selvstendig eller mektig, ville franske ledere stå overfor et skjebnesvangert dilemma : å delta i en utvannet konstruksjon som de selv ikke lenger ønsker eller som de ikke lenger kan påvirke, eller å trekke seg ut. Skulle det i tillegg oppstå en krisesituasjon, vil franskmennene kunne bli presset av euroskeptikere som allerede i dag anklager EU for å være en papirtiger eller et monster som vil frata Frankrike det som er igjen av landets suverenitet og særegenhet, og som kunne utnytte eventuelle kriser for å overta makten i landet.[cxxxiv] En slik utvikling er lite sannsynlig gitt den politiske konstellasjonen mellom venstre- og høyresiden, som forblir positiv til EU, men bør neppe avskrives totalt på lenger sikt. [cxxxv] Desto viktigere er det for de politiske ledere å sikre seg opinionens støtte for en videre aktiv fransk europapolitikk. Denne politikken, slik utenriksministeren Védrine ser det: ”… må kombinere et EU som internasjonalt blir stadig sterkere, og en så høy grad av fransk innflytelse som mulig i EU, uansett hvilken form Unionen måtte ha i framtiden.”[cxxxvi]

Litteratur

“La France est-elle encore une grande puissance?”. Presses de Sciences Po. Paris

“The European Dynastic States: 1494-1660”. Oxford University Press. Oxford

“The Grand Chessboard; American primacy and its geostrategic imperatives”. Basic Books. New York

”La France va t-elle sortir de l’histoire? Superpuissances et déclin national”. L’âge d’homme. Paris

“

France

restored; Cold war diplomacy and quest for leadership in Europe; 1944-1954”. John Lewis Gaddis. London

”De Gaulle et l’Europe; entre la nation et Maastricht”. Approches Tallendier. Paris

“L’alliance incertaine; les rapports politico-stratégiques franco-allemands, 1954-1996”. Fayard. La Flèche

[i] Chirac, Jacques: tale til Frankrikes ambassadører, 26. august 1999.

[ii] Chirac, Jacques: tale til Frankrikes ambassadører, 26. august 1998.

[iii] Siden vi tar som utgangspunkt at det er stater som fremdeles er hovedaktører bak nokså anarkistiske internasjonale relasjoner (slik den tradisjonelle realismen gjør), så har vi bestemt oss for å bruke Raymond Arons definisjon av makt som først og fremst er ”et sett av menneskelige relasjoner, og ikke et absolutt i seg selv”. Makt kan beskrives som enten offensiv (evnen en unik politisk enhet har til å tvinge gjennom sin vilje mot andre enheter) eller defensiv (evnen til å stå imot andres forsøk på å tvinge gjennom sin vilje”). Aron, Raymond (1962): Paix et guerre entre les nations. Calmann-Levy. Paris. s. 58-80. Pascal Boniface definerer på sin side makt som ”evnen for et land til å forbli selvstendig i forhold til andre aktører, samtidig som disse er avhengige av en”. Boniface, Pascal (1998): La France est-elle encore une grande puissance? Presses de Sciences Po. Paris. s. 30. Ser man på Frankrikes historie under ett, så karakteriser ordet ”makt” situasjoner der franskmennene kunne kontrollere og/eller fikk andre til å gjøre det de ville ved hjelp av strategisk, institusjonell eller personlig makt. Derimot var avmakt deres manglende evne til å gjøre det sistnevnte eller til å beholde sin selvstendighet overfor andre aktører som var mektigere.

[iv] Prévost-Paradol, M. (1868): La France nouvelle. Michel Lévy Frères. Paris. s. 395.

[v] Jeg har valgt å bruke ordet ”Europa” for å gjøre det lettere for leserne å bevege seg i denne historiske fremstilling. Jeg vil likevel gjøre oppmerksom på at spørsmålet om hvorvidt ”Europa” allerede på et tidlig tidspunkt i historien utgjorde et helhetlig begrep er omstridt. Det samme gjelder hva Europa er geografisk, politisk osv.. til enhver tid. Derfor har jeg presisert hvilket Europa de ulike perioder henviste til i denne tekst.

[vi] Klodvig var frankisk konge av merovingerslekten. Han ble konge i 481. Han gikk over til kristendommen i 496.

[vii] Etter Lothars død delte Karl den skallete og Ludvig II den tyske hans land ved Mersenavtalen 870. De to territoriene fikk navnet Francia og Germania. Se kart 1.

[viii] En slik formulering kan nyanseres hvis man ser f.eks. på Frankrike-kartet under 100-års krigen. Totalt kan man si at landets grenser ble avklaret på begynnelsen av 1500-tallet. Theis, Laurent (1990): L’héritage des Charles. Nouvelle histoire de la France médiévale. Indédit Histoire. Paris. s. 38.

[ix] Braudel, Fernand (1990): L’identité de la France: Les Hommes et les Choses. Champs Flammarion. s. 320-330.

[x] Lavisse, Ernest (1903-1910): Histoire de France depuis les origines jusqu’à la Révolution. b. 8. Paris. s. 237.

[xi] Det tyske imperiet ble stiftet i 961 av Otto 1. den store og dekket opprinnelig Francia orientalis og Nord-Italia. Fra 14. hundretallet fikk riket navnet Heiliges römisches Reich deutscher Nation. Det hellige tysk-romerske rike ble etter hvert tømt for politisk substans under habsburgernes styre mellom 1440 og 1806. Med Preussens inntog i Europa fra begynnelsen av 1700-tallet fikk habsburgerne med sete i Wien en rival og i 1806 ble riket oppløst av Napoleon.

[xii] Seignobos, Charles (1946): Histoire sincère de la nation française. PUF. Paris. s. 5.

[xiii] Roques, Philippe og Donnadieu, Margueritte (1940), L’Empire français. Gallimard. Paris. s. 67.

[xiv] Vanlige forklaringer på dette underskudd er den tidlige bruken av prevensjonsmidler blant gifte par (malthusianismen) og ønsket om å etablere en streng selvkontroll på fødselsraten særlig i jordbruksområder for å unngå å splitte eiendommen ved arveskifte. Det må også noteres at landet under den første verdenskrig tapte 1,4 million mennesker. Tar man med de som hadde blitt uføre, så var bortimot 25% av landets befolkning satt utenfor det økonomiske systemet.

[xv] Oppblomstringen av disse regionale enheter skjedde i tre bølger. Den første varte mellom 888 og 920 og bestod av territorier som grenset til det gamle frankiske imperiet (Flandern, Bourgogne, Aquitaine, Normandie, Bretagne). Disse enhetene var suverene stater der fyrstene hadde den autoritet som kongen tidligere hadde. Den andre bølge var i årene 940 til 970, da hertugene tok fordel av den dynastiske rivaliseringen mellom karolingerne og en rivaliserende familie (robertene) for å oppnå selvstendighet (Anjou, Mâconnais, Auxerrois, Nivernais). Det samme skjedde i Sør-Frankrike. Fra og med det 10. århundret fortsatte denne oppløsningen og rammet flere regionale enheter.

[xvi] Roux, Jean-Paul (1998): Le roi, mythes et symboles. Fayard. Paris. s. 253.

[xvii] Pave Innocent III fastslo i sin bulle fra 1205 Per Venerabilem at ”Frankrikes konge ikke kan godta noen andre temporale overlegne”. Franske konger fikk også tittelen som ”meget kristne”, noe som viste at det franske monarkiet stod over andre medlemmer av Det kristne Europa (Urban II kalte til det første korstoget fra Clermont i 1095). Denne tittelen, som for første gang ble gitt til Ludvig IX, ble et fransk krav allerede fra Filip den smukke etter at han ble landets første konge som brukte tittelen selv. Paven Paulus II ga Karl V eneretten for tittelen, noe som ble bekreftet for Ludvig XI i det femtende århundre.

[xviii] Denne spesielle status førte også til krav fra franske monarker om å styre den franske kirken (også kalt for gallicanisme). Det må også noteres at franske biskoper i stor grad spilte på kongenes side. I 1348 ble de f.eks. samlet i Bourges for å kreve at biskopene og prestene skulle utnevnes av landets presteskap, i full enighet med kongen, og uten noen form for innblanding fra pavens side. Gallicanismen førte til en styrking av kongens autoritet på bekostning av den pavedømmet og til tilblivelsen av en kirke som i stor grad anså seg selv som ”nasjonal”.

[xix] Unntak fra denne kontinuiteten viste seg å være dramatiske. Ved to anledninger førte fraværet av en ”ren overgang” og mangelen på tronearving nesten til landets oppsplitting. Den ene var da Valois-grenen kom på tronen i det 14. århundre, idet Englands konge Edvard III fremsatte krav på den franske kronen ut fra arvetradisjonen og avstamning på kvinnesiden (han var gift med søsteren til Filip den smukke) mot Filip av Valois. Denne striden startet Hundreårskrigen mellom franskmenn og engelskmenn som varte fra 1337 til 1453. Overgangen mellom Valois og Bourbon-grenen i 1589 inntraff midt under de blodige religionskrigene mellom protestanter og katolikker som varte mellom 1562 og 1598.

[xx] Et avgjørende eksempel var domenet til fyrsten av Toulouse, som kunne gi den franske kongen adgang til Middelhavet. Da Raymond VII døde i 1249, hadde hans datter ikke fått barn, noe som førte til at kongen overtok Middelhavskysten.

[xxi] Bossuet ga fire hovedtrekk for den monarkiske makten; hellig, faderlig, absolutt og underkastet fornuft, mens Jean Bodin betegnet det monarkiske enevelde som ”suveren og evig makt”

[xxii] Mange betegner Den femte republikk som et ”republikansk monarki”. Orban, Franck (5/1996): Det desakraliserte presidentskapet. I Orban, Franck, André, René og Jaffré, Jérôme, Presidenvalget 1995 i Frankrike . Seierens motsetninger eller motsetningenes seier? Europa i dag. Europa-programmet. Oslo. s. 4-30.

[xxiii] Samfunnsform holdt sammen av lojalitetsbånd mellom lensherre og vasall. Lenet (føydum) var en økonomisk ytelse eller et vederlag fra kongen til en person som stod i tjenesteforhold, f.eks. administrativt eller militært. Som produksjonsmåte dominerte det føydale maktsystem i Europa ca. 800—1200.

[xxiv] Henrik II overtok Normandie og Aquitaine etter at han giftet seg med Eleonor av Aquitaine, som tidligere var gift med Frankrikes konge Ludvig VII.

[xxv] Mot slutten av det tolvte århundre var administrasjonen og kongeriket blitt så mektige at Filip den gode, som førte krig mot den engelske kongen Henrik I, nektet å betale skatt til paven og krevde tvert imot fra presteskapet.

[xxvi] Henrik IV økte kongens kontroll over adelen via innføringen i 1604 av en årlig avgift som embedsinnhavere betalte mot at embetet ble arvelig eiendom. Adelen skulle temmes ved å gjøres avhengig av kongens vilje og ved indre rivalisering mellom adelen og borgerskapet, og mellom embetsadelen og sverdadelen. Ludvig XIV behandlet høye embetsmenn fra lavadelen eller borgerskapet som om de tilhørte høyadelen, men passet på å utnevne bare medlemmer av sverdadelen til diplomater, intendanter og høye militære stillinger. Mellom 1515 og 1665 økte dermed antallet embetsverv fra 4000 til 46.000. Kapitalen som var investert i disse vervene utgjorde fire eller fem ganger det franske monarkiets årlige inntekter. Bonney, Richard (1991): The European Dynastic States: 1494-1660. Oxford University Press. Oxford. s. 340.

[xxvii] I 1947 skrev Gravier, J. F. boken ”Paris et le désert français” Sitert i K., Joseph (2000): Stratégie du déclin. Desclée de Brouwer. Paris. s. 23.

[xxviii] Administrasjonens sentralisering ble forsøkt motvirket både av de Gaulle, som i slutten av 1960-årene innførte begrepet dekonsentrasjon, mens sosialistene i 1982-83 fikk vedtatt en lov som medførte en viss desentralisering av sentralmyndighetene. Se Peyrefitte, Alain (1976): Le mal français. Librairie Plon. Paris. s. 201-206.

[xxix] Barthélemy, Dominique (1990): L’ordre seigneurial; Xie-XIIe siècle. Nouvelle histoire de la France médiévale. Inédit histoire. Paris. s.74.

[xxx] Duby, Georges og Mandou, Robert (1968): Histoire de la civilisation française; Moyen-âge- XVIe siècle. Armand Colin. Paris. s. 173.

[xxxi] I 1549 beklaget den franske forfatteren Joachim du Bellay at det franske språket, i motsetning til italiensk, bare var brukt til ”useriøse ting”.

[xxxii] Dokumentene som stadfestet Trippelalliansen i 1887, avslutningen av den russisk-japanske krig i 1905, Østerrikes ultimatum til Serbia i 1914 , ble redigert på fransk.

[xxxiii] Moreau Defarges, Philippe (1994): La France dans le monde au Xxe siècle. Hachette supérieur. Paris. s. 28.

[xxxiv] Vi har valgt å bruke begrepet ”Det sentrale Europa” i stedet for ”Sentral-Europa” som ofte assosieres md 20. århundrets Europa. Det sentrale Europa inkluderer imidlertid ulike territorier av Tyskland.

[xxxv] Av kardinaler som Richelieu,(1585-1642 ) Mazarin (1602-1661), Fleury (1653-1743) eller Rohan (1674-1749), sterke regjeringssjefer som Colbert (1619-1683), embetsmenn som Commynes (1447-1511), Vauban (1633-1707), Talleyrand (1754-1838) eller militære ledere som hertug av Condé (1588-1646), hertugen av Choiseul (1719-1785), Napoleon Bonaparte (1769-1821) og Charles de Gaulle (1890-1970).

[xxxvi]”En matière d’Etat, il faut tirer profit de toutes choses, & ce qui peut estre utile, ne doit jamais estre méprisé”, Du Plessis, Armand (1634): Testament politique. Henry Desbordes. Amsterdam. s. 279.

[xxxvii] Richelieus plan var å få Frankrike til å bli ”verdens største varelager” ved å eksportere langt mer enn det man importerte (merkantilisme) og utnytte kolonienes produksjonspotensial maksimalt. Denne planen ble senere fulgt opp av Colbert (1619-83) mellom 1661 og 1672, som systematiserte kolonihandelen. Han lot råvarer innføre uten tollbelasting, men la stor toll på ferdigvarer, og fjernet indre tollmurer. En rekke selskap med enerett på visse varer og geografiske sektorer ble stiftet (Nord-kompaniet, Levanten-kompaniet, Vest-India kompaniet og Øst-India kompaniet). I 1760, den maritime handelen representerte 1800 skip og 40.000 sjømenn.

[xxxviii] Trettiårskrigen som pågikk i perioden 1618-48 hadde bakgrunn i rivaliseringen mellom europeiske katolikker og protestanter, men var også i høyeste grad et uttrykk for en åpen maktkamp mellom europeiske stormakter om herredømmet i Sentral-Europa. For det meste foregikk krigen på tysk territorium.

[xxxix] I 1815 ble kongeriket De forente Nederland opprettet av republikken Nederland og tidligere Spansk og Østerriksk (habsburgernes) Nederland (dagens Belgia). Belgia ble selv uavhengig i 1831.

[xl] Kissinger, Henry (1996): Diplomatie. Fayard. Paris. s. 55.

[xli] Østerud, Øyvind (1987): Det moderne statssystem. Fakkel-bok. Oslo. s. 12-13.

[xlii] Vaubans berømte “jerngrense” (Frontière de Fer) var beskyttet av en rekke festninger som ble tegnet av den berømte arkitekten.

[xliii] Black, Jeremy (1990): The Rise of the European Powers; 1679-1793. Edward Arnold. London. s. 59.

[xliv] Bourbon-familien var opprinnelig fyrsteslekt. I tidsrommet 1589-1792 og 1814-30 ga de Frankrike flere konger, før grenen døde ut i Frankrike i 1883. Bourbonernes fremste representanter er nå dets spanske kongehuset.

[xlv] Franskmennene skulle få sin hevn noen år senere gjennom ”Familliens pakt” (pacte de Famille) som ble initierte av Ludvig XV.s minister Choiseul i 1761 og so samlet Bourbonerne fra Frankrike, Spania, Napoli og Parma. Denne alliansen ble hovedinstrumentet for franskmennenes bidrag til amerikanernes frigjøringskrig mot engelskmennene. I 1783 måtte engelskmennene undertegne en fredsavtale som godtok USAs selvstendighet. Reinhard, Marcel (1954): Histoire de France; de 1715 à 1946. Librairie Larousse. Paris. s. 4.

[xlvi] 22 mai 1790 vedtok Nasjonalforsamlingen en erklæring om evig fred i verden.

[xlvii] ”Territoriet mellom Paris og Sankt Petersburg blir snart forfransket, municipalisert og jakobinisert”. Chaumette foran rådhuset i Paris, 16. november 1792.

[xlviii] Utvidelsen av landets territorium var også et svar til det kroniske befolkningsunderskuddet som oppstod etter 1750. Anonym (1860): La France devant l’Europe ou la question des frontières. Fr. Van Meenen et Cie. Brussel.

[xlix] Napoleon som konge i Italia og Eugene de Beauharnais som visekonge, Jérôme Bonaparte i av Vestfalen, Louis Bonaparte konge i Holland og i Polen i 1812, Murat (Napoleons svoger) hertuger i Berg og konge i Neapel og Joseph Bonaparte som først konge i Napoli og deretter konge i Spania.

[l] Napoleons fokusering på Fastlands Europa skyldtes også i høyeste grad franskmennenes nederlag ved slaget i Trafalgar 21. oktober 1805, hvor den fransk-spanske flåten ledet av Villeneuve ble beseiret av den britiske flåten ledet av admiral Nelson. Nederlaget hindret Napoleon i å gjennomføre sin plan om invasjon av England og ødela mesteparten av den franske krigsflåten. Etter slaget gikk Napoleon over til en kontinentalblokade mot England som han mente skulle “erobre havet med fastlandets makt”. Trafalgar would have been to England what Austerlitz was to Austria, and Jena to Prussia ; an empire would have been laid prostrate by the destruction or disorganization of its military forces, which, it is said, were the favorite objective of Napoleon. Thayer Mahan, Alfred (1965): The influence of Sea power upon History; 1660-1783. University Paperbacks. London. s. 47.

[li] Som f.eks. via ekteskapet mellom Napoleon og erkehertuginnen Maria-Louise.

[lii] Duroselle, Jean (1965): L’idée de l’Europe dans l’histoire. Denoël. Paris. s. 418. I sitt eksil på Sankt Helena innrømmet Napoleon at ett av hans viktigste mål i livet hadde vært å forene de ulike folkeslagene i Europa, som ”politikken og de ulike revolusjoner” hadde skilt fra hverandre. Han vurderte den napoleonske perioden som et definitivt brudd med tidligere historie, og påpekte at det eneste europeiske ekvilibrium som på sikt var liv laga var en form for konføderasjon mellom de største folkegruppene. Napoleon understreket videre at den første monarken som ville forstå dette ville få kontroll over hele Europa, noe som Napoleon den 3. drøyt 50 senere prøvde seg på, men uten å lykkes. Las Cases (1968): Mémorial de Sainte-Hélène. Utgitt første gang i 1823. Editions du Seuil. Paris. s. 560-561.

[liii] ”Mellom 1795 og 1815, havet ble stadig mer engelsk og kontinentet ble stadig mer fransk”. Miquel, Pierre (1976): Histoire de la France. Marabout. Paris. s. 295.

[liv] Holsti J., Kalevi (1991): Peace and War: armed conflicts and international order 1648-1989. Cambridge University Press. Cambridge. s. 115.

[lv] I 1817 var franske kolonier redusert til Antillene, Guyana og Saint-Louis i Senegal.

[lvi] Chateaubriand, François René (1993): Grands écrits politiques. Imprimerie Nationale. Bind 1. Paris. s. 80-81.

[lvii] Louis XVIII hadde gitt Talleyrand fire absolutte prioriteringer for Frankrikes posisjon i Wien. Disse var at verken Østerrike eller noen i Habsburgernes dynasti skulle overta Sardinia, at Napoli ble gitt tilbake til sin legitime konge Ferdinand IV av Bourbon, at Polen ikke skulle komme under russisk kontroll og at Preussen verken fikk Sachsen eller Rhinland. Orieux, Jean (1970): Talleyrand. Flammarion. Paris. s. 599.

[lviii] Donnadieu, Léonce (1900): La théorie de l’équilibre. Arthur Rousseau Editeur. Paris. s. 141.

[lix] Frankrike var likevel opphavsland til en omfattende revolusjonær bevegelse som rystet hele Europa i 1848-49. Denne bevegelsen startet i Frankrike med Julirevolusjonen i 1830 og kulminerte i 1848 med at den franske kongen Ludvig-Filip ble avsatt og avløst av Den annen republikk. Frankrikes ”februarrevolusjon” ble en kraftig inspirasjonskilde for andre lands aspirasjoner til sosiale og økonomiske reformer, og til mer demokratisk styring. Flere forfattere har påpekt at de ulike opprørene i 1848-49 faktisk hadde større omfang og spredning enn omveltningene i Europa i 1989.

[lx] Belgias nye konge Leopold giftet seg med datteren til Frankrikes konge Ludvig-Filip.

[lxi] Frihandel ble innført i Europa for første gang via en fransk-britisk bytteavtale. I 1859 forsøkte Napoleon III å få britisk aksept for operasjoner i Italia og den planlagte innlemmelsen av Savoya og Nice mot en handelstraktat som skulle oppheve restriksjoner mot import av britiske produkter. Traktaten ble undertegnet 23. januar 1860. Mellom 1860 og 1867 undertegnet Frankrike lignende traktater med Belgia, den tyske Zollverein, Italia, Sveits, Spania, Nederland, Portugal og hansabyene. Tacel, Max (1994): Restaurations, révolutions, nationalités; 1815-1870. Masson. Paris. s. 61

[lxii] Fransk diplomati forsøkte å utvide Den latinske valutaunionen til å bli verdensomspennende. Dette kulminerte med en internasjonal konferanse om fellesvalutaen i Paris 17. juni 1867, hvis formål var å etablere francen som felles referansevaluta. Engelskmennene fryktet at en slik situasjon skulle forskyve makt-(og handels)balansen på kontinentet til fordel for franskmennene. Mot slutten av hundretallet var det dessuten helt klart at kampen for hegemoni på kontinentet var intensivert mellom det kapitalsterke Frankrike og den (allerede) industrielle makt Tyskland.

[lxiii] Hugo, Victor (1868): Napoléon le petit. Librairie étrangère de la famille royale. London.

[lxiv] Henry Kissinger. Op. cit. s. 96.

[lxv] Bingen, Jon (1997): Den tysk-fransk akse. I Bingen Jon og Melchior Arne: Flerhastighets Europa, konsekvenser for Norge. Bergersens Trykkeri & Forlag AS. Oslo. s. 40.

[lxvi] Kennedy Paul (1981): The realities behind diplomacy. Fontana Press. London. s. 78-79.

[lxvii] Aron, Raymond (1945): L’âge des empires et l’avenir de la France. Editions Défense de la France. Paris. s. 9.

[lxviii] Totalt representerte erstatningene 13,8% av Frankrikes nasjonalprodukt. Gjennom dem kunne Bismarck bygge Reich-marken. I perioden 1871-78 var en tredjedel av de gulltrykkede mark franskproduserte.

[lxix] Bonin, Hubert (1989): L'argent en France depuis 1880. Masson. Paris. s. 101

[lxx] Leroy-Beaulieu, Paul (1882): De la colonisation chez les peuples modernes. Guillaumin et cies libraries. Paris. s. VIII. “C’est parce que la France est forte qu’elle ne doit abdiquer ni en Mediterranée ni dans l’Océan indien son rôle et ses droits de grande puissance. On est pas une grande puissance en restant terré chez soi”. Ferry, Jules (1890): Le Tonkin et la mère-patrie. Victor Havard Editeur. Paris. s. 48. “La politique d’expansion a toujours été chez nous fonction d’un équilibre en Europe”. Philippe Roques og Margueritte Donnadieu. Op. cit. s. 15

[lxxi] Mayeur, Jean-Marie (1973): Les débuts de la IIIe République; 1871-1898. Editions du Seuil. Paris. s. 132.

[lxxii] Delcassé-systemet (Théophile Delcassé var utenriksminister i perioden 1989-1905), noe som skulle vise seg å være meget effektivt i 1914, gikk på å stramme båndene til Russland (avtale fra 9. august 1899), løse Italia fra Trippelalliansen (handelsavtaler i november 1898, politisk avtale i juli 1902) og å få Storbritannias støtte (Entente cordiale, eller koloniavtalen fra april 1904). Girault, René (1995): Diplomatie européenne; Nations et impérialismes/1871-1914. Masson/Armand Collin. Paris. s. 193-194.

[lxxiii] Keynes, John Maynard (1971): The Economic Consequences of The Peace. Volume II. Macmillan St Martin’s Press. London. s. 22.

[lxxiv] Okkupasjonen av Rhinland hadde stor betydning for Frankrikes sikkerhetspolitikk. Okkupasjonen var et pressmiddel for å få gjennomført krigserstatninger, en dekning som gjorde det mulig for landets styrker å forhindre en invasjon nordfra, mobilisere raskt, samt å føre krig på det tyske territoriet, og en kontrollmulighet over tyskernes rustningspolitikk. Doise, Jean og Vaïsse, Maurice (1987): Diplomatie et outil militaire 1871-1969. Imprimerie nationale. Paris. s. 269.

[lxxv] Om innenrikspolitiske motivasjoner i Frankrike for å støtte oppløsningen av Østerrike-Ungarn, særlig når det gjelder republikanernes aversjon mot et monarkistisk og katolsk Østerrike. Fetjö, François (1993): Requiem pour un empire défunt; histoire de la destruction de l’Autriche-Hongrie. Editions du Seuil. Paris. s. 305-336.

[lxxvi] Clemenceau, Georges (1930): Grandeur et misère d’une victoire. Paris. Plon. s 238.

[lxxvii] Locarnopakten ble undertegnet 1. desember 1925 mellom Belgia, Frankrike, Storbritannia, Italia og Tyskland. Pakten hadde til hensikt å skape forsoning mellom de krigførende makter fra 1. verdenskrig. Tyskland ble nå gjenopptatt i det "gode selskap", og pakten tok sikte på å bane veien for et tysk medlemskap i Folkeforbundet. Grensene fra Versailles-traktaten ble garantert, samtidig som de allierte styrker ble trukket ut av Rhinland. Briand-Kellogg pakten skulle på sin side omfatte alle land som skulle love å gi avkall på krig "som redskap for den nasjonale politikk". Pakten fikk etter hvert tilslutning fra 54 stater, men ble aldri implementert.

[lxxviii] Doise, Jean og Vaïsse, Maurice. Op. cit. s. 263.

[lxxix] I 1938 hadde Frankrike og Storbritannia til sammen 106 divisjoner og 6 millioner soldater mot 203 divisjoner og 13 millioner soldater for aksemaktene.

[lxxx] “Der unerbittliche Todfeind des deutschen Volkes ist und bleibt Frankreich. Ganz gleich, wer in Frankreich regierte oder regieren wird, ob Bourbonen oder Jakobiner, Napoleoniden oder bürgerliche Demokraten, klerikale Republikaner oder rote Bolschewisten”. Adolph Hitler, Mein Kampf. Sitert i Hofer, Walter (1957): Der Nationalsozialismus, dokumente 1933-1945. Fischer Bücherei. Frankfurt am Main. s. 176.

[lxxxi] Etter de alliertes landstigning i Alger 8. november 1942 ble hele landet okkupert.

[lxxxii] For første gang i historien ble et kolonialistisk land som var blitt slått og okkupert befridd av og fra sine kolonier I motsetning til det mange tror var motstandsbevegelsen ledet av de Gaulle sommeren 1940 hovedsakelig afrikansk. Den samlet 6 millioner innbyggere og 2, 5 millioner kv/km og hadde Brazaville som hovedstad. La oss til slutt heller ikke glemme at De Gaulles frigjøringsregjering satt i Alger. Coqery-Vidrovitch, Catherine og Ageron, Charles-Robert (1991): Histoire de la France coloniale. III. Le déclin. Armand Colin. Paris. s. 204. [lxxxii] I 1940-42 var franske kolonier et strategisk element i krigføringen. Tyskerne lot franskmennene beholde en redusert flåte og koloniene for å skjerpe rivaliseringen mellom de Gaulle og Vichy, samt mellom Frankrike og de allierte, men også av frykt for at disse koloniene skulle gå over til de Gaulle og endret den geostrategiske maktbalanse. Vichy prøvde på sin side å bruke koloniene som forhandlingskort for å få mildere okkupasjonsvilkår, uten at det lyktes noe særlig.

[lxxxiii] Såkalt AMGOT (Allied Military Governemt of Occupied Territories). På D-day 6. juni 1944 hadde amerikanske soldater med seg egne produserte pengesedler. Eisenhower varslet De Gaulle om at Frankrike, som ikke hadde noen legitim regjering, ikke ville bli behandlet som alliert. Duroselle, Jean-Baptiste (1982): L’abîme; 1939-1945. Imprimerie nationale. Paris. s. 490-500. De Gaulle kommenterte selv frigjøringen av landet ved at ”Vi bringer Frankrike tilbake sin selvstendighet, sitt imperium og sitt sverd”. De Gaulle, Charles (1956): Mémoires de guerre: L’unité. Plon. Paris. s. 292.

[lxxxiv] “Tysklands skjebne er universets sentrale problem. For Frankrike betyr det samtidig et spørsmål om liv eller død. Vi kan godta en fredsløsning kun dersom denne til enhver tid gi oss den grunnleggende sikkerheten som naturen skapte med Rhinen. Det gjelder oss, men også Belgia, Nederland, og til en viss grad, Storbritannia.” Discours à l’Assemblée consultative, 22. november 1944.

[lxxxv] Discours à l’Assemblée consultative, 18. mars 1944. Se også Binoche, Jacques (1996): Histoire des relations franco-allemandes de 1789 à nos jours. Masson/Armand Collin. Paris. s. 214-216.

[lxxxvi] Denne ideen ble særlig formulert i forbindelse med gruvearbeidernes harde streik fra høsten 1948, der totalt 60.000 mann, hvorav 50.000 soldater, ble mobilisert av regjeringen. Dokumentasjonen tyder så langt ikke på at kommunistpartiet hadde fått direkte instrukser fra Moskva om å bruke konflikten som vikarierende motiv for å velte regimet. De la Gorce, Paul-Marie (1978): L’après guerre; naissance de la France moderne. Grasset. Paris. s. 332.

[lxxxvii] I perioden 1945-51 steg andelen av forsvarsbudsjettet som gikk til Indokina fra 3,2 milliarder franc til 308 milliarder, altså 45% av det totale forsvarsbudsjett. I 1952 utgjorde ekspedisjonskorpset 175.000 mann, mens andre territorier i Union française krevde nærværet av bortimot 50.000 mann.

[lxxxviii] Raymond Aron noterte i 1945 at Nord Afrika være den viktigste forutsetning for en fortsatt maktrolle. For ham spilte Afrika en sekundær rolle, mens de andre koloniene var heller en belastning enn en ressurs. Aron, Raymond (1945): L’âge des empires et l’avenir de la France. Editions de la défense de la France. Paris. s. 349-350. Ideen om at Frankrikes storhet befant seg i Nord Afrika var allerede nevnt i forslaget om etableringen av et middelhavsimperium med Algerie, Marokko og Tunisia. Prévost-Paradol. Op. cit. s. 416. Tanken om at Frankrikes storhet ligger i Afrika nevnes også av Mitterrand I 1957. Mitterrand, François (1957): Présence française et abandon. Plon. Paris. s. 237.

[lxxxix] Det europeiske kull- og stålfellesskap gikk ut på at fransk og tysk kull- og stålproduksjon skulle underordnes en felles overmyndighet i en organisasjon åpen for deltakelse fra andre europeiske land. Italia og Benelux-landene kom med fra starten av i 1952. De samme landene undertegnet i mai 1952 en traktat om å opprette et europeisk forsvarsfellesskap (ECD). Samtlige medlemsland skulle avgi en del av sine styrker til en europahær, mens Vest-Tyskland skulle ha samtlige soldater innen denne hæren. Avtalen åpnet for en vesttysk opprustning og for gjenoppretting av vesttysk utenrikspolitisk suverenitet. Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) ble etablert gjennom Roma-traktaten i 1957 og innebar først og fremst en tollunion for industrivarer. Avskaffelsen av toll og importkvoter innenfor Fellesskapet skulle skje over en periode på 12-15 år. Hitchcock, William I. (1998): France restored; Cold war diplomacy and quest for leadership in Europe; 1944-1954. John Lewis Gaddis. London. s. 204.

[xc] Valmont, Jacques (1986): Options europénnes. CEE, perspectives européennes. Paris. s. 45. Se også Bossuat, Gérard (1996):L’Europe des Francais. Publications de la Sorbonne. Paris. s. 165-222.

[xci] Den skarpeste kritikk fra fransk side var rettet mot to problemer. Det ene var rent innenrikspolitisk, det andre kom i forbindelse med Frankrikes Europa-politikk. Traktaten innebar at den nasjonale hær skulle avvikles og bli en del av det integrerte felles forsvar, som selv skulle underlegges NATO. Dette var langt fra det som kunne godtas i Paris. Det var voksende enighet om at europahæren var en trussel mot et av nasjonalstatens konstituerende symbol : hæren. Parallelt vokste tvilen om Frankrikes ledende rolle i Europas integrasjonsprosess. Man fryktet at integrasjonsprosessen på lengre sikt ville ledes av Tyskland i stedet for Frankrike, noe som var i ren motsetning til det som var grunntanken for Frankrikes Europa-politikk etter krigen. I siste omgang ble en nedranking av Frankrikes rolle i NATO oppfattet som “mindre skadelig” og som «mer akseptabelt» enn en ren fransk-tysk face à face.

[xcii] I 1956 foreslo Guy Mollet for britene, mens Frankrike var i forhandlinger om opprettelsen av EF og Storbritannia arbeidet med å etablere EFTA, om å danne en økonomisk union mellom Frankrike og Storbritannia for å holde Frankrike utenfor Fellesmarkedet. Lynch, Frances M.B. France and the origins of the European Community. I Svein Dahl (1/1999): National Interest and the EEC/EC/EU. Det Kongelige Norske Videnskaplige Selskab. Oslo. s. 15-26.

[xciii] La oss likevel notere at franskmennenes formelle innflytelse i koloniene etter 1962 ble avløst av en mindre formell med dog reell politisk, økonomisk og militær innflytelse i mange av de samme landene.

[xciv] Enkelte har tolket de Gaulles memorandum slik at generalen ønsket en dramatisk avklaring av Frankrikes forhold til angelsakserne for å kunne forberede landets uttreden av NATOs integrerte forsvar. Peyrefitte, Alain (1994): C’était de Gaulle. Editions de Fallois-Fayard. Paris. s. 352.

[xcv] De Gaulle, Charles (1970): Mémoires d’espoir. Le renouveau 1958-1962. Plon. Paris. s. 177.

[xcvi] I 1958 besluttet de Gaulle å innføre en ny ”sterk franc” og at franske dollarbeholdninger skulle veksles om i gull. Den nye franc’en skulle knyttes til gullstandard, og all amerikansk valuta skulle veksles inn i gull. Dette systemet ble systematisk opptrappet mellom 1959 og 1966. Se Prat, Alain (1978): Les batailles économiques du général de Gaulle. Plon. Paris. s. 211. De Gaulle varslet allerede fra begynnelsen av 60-årene om en slik strid. Etter ministerrådsmøtet som ble holdt 19. desember 1962 påpekte han for sin daværende rådgiver at ”Så lenge amerikanerne påstår at dollar og gull er det samme, må vi forholde oss til det. Vi vil veksle våre dollarer mot gull. Men jeg er sikker på at USA en dag vil sette sluttstrek for denne myte. Dollaren vil slutte å være konvertibel til gull. Vi vil da se at amerikanerne vil presse på å erstatte gull med dollar. Vi vil da se at de vil utvide sitt hegemoni til hele verden. Da vil europeerne slutte å være blinde. Den sterkestes rett vil seire brutalt. Det avhenger av oss, europeerne, at amerikanerne ikke blir de sterkeste. Men da må det finnes europeere som nekter å legge seg flat. Dette er ikke uten videre gitt”. Peyrefitte, Alain. Op. cit. s. 518.

[xcvii] ”Etter krigen valgte mange tyskere Europa for å bli anonyme og legge bak seg sin egen historie. De Gaulle gjorde det motsatte. Han ville gi Frankrike sin storhet tilbake ved hjelp av Europa. Dette innebærer ikke noen motsetning. Tvert imot henger de to sammen”. Sitert i Maillard, Pierre (1995): De Gaulle et l’Europe; entre la nation et Maastricht. Approches Tallendier. Paris. s. 166.

[xcviii] Fouchet-planen var ment å samordne i større grad landenes utenrikspolitikk samt og gjøre den mer selvstendig av USA. De Gaulle foreslo dannelsen av en ”europeisk politisk union” (EPU) gjennom Fouchet-planen, som ble presentert i november 1961. Planen foreslo bl.a. etableringen av et råd av stats- eller utenriksminister, som skulle ta avgjørelser med enstemmighet. En rådgivende forsamling skulle utnevnes av medlemslandenes nasjonalforsamlinger. En kommisjon av høytstående utenrikstjenestemenn fra hvert land skulle ha det daglige ansvaret. I tillegg til utenrikspolitikk skulle EPU også kunne behandle handels- og kulturpolitikken, samt forsvarsspørsmål. De fem andre landene fra EØF godtok ikke Fouchet-planen, som ble skrinlagt i 1962. Se Couve de Murville, Maurice (1971): Une politique étrangère 1958-1969. Plon. Paris. s. 347-384 og Sidjanski, Dusan (1992): L’avenir fédéraliste de l’Europe. Institut universitaire de Genève. PUF. s. 67-80.

[xcix] Bozo, Frédéric (1996): Deux stratégies pour l’Europe: de Gaulle, les Etats-Unis et l’Alliance atlantique: 1958-1969. Plon. Saint-Amand-Montrond. s. 57.

[c] Bernard, Jean-René (1995): L’élargissement de la Communauté vu de Paris. I Association Georges Pompidou (1995): Georges Pompidou et l’Europe. Editions complexe. Paris. s. 237-252.

[ci] Servan-Schreiber, Jean-Jacques (1967): Le défi américain. Denoël. Paris. s. 17.

[cii] Védrine, Hubert (2000): Les cartes de la France. Fayard. Paris. s. 9-15.

[ciii] Det må noteres at USA på sin side anser Frankrike som én av de få geostrategiske aktører i Eurasia. ”France not only seeks a central political role in unifying Europe but also sees itself as the nucleus of a Mediterranean-North African cluster of states that share common concerns”. Brzezinski, Zbigniew (1997): The Grand Chessboard; American primacy and its geostrategic imperatives. Basic Books. New York. s. 27-42.

[civ] Gordon, Philipp H. (høsten 2000): The French position. The National Interest.

[cv] Jacques Attali, Verbatim III. Fayard. Paris 1993. s.313.

[cvi] Hansen Bundt, Kate (juli 1993): Det indre og det ytre tyske spørsmål. NUPI forskningsrapport. Nr 168. Oslo. s. 118.

[cvii] Etter 1968 var Frankrike midlertidig ute av stand til å supplere sitt almene diplomati med et monetært instrument. Krisene for den franske franc i 1968, og senere i 1971, 72, 74 og 76 gjorde dette uaktuelt. Frankrike kunne faktisk ikke lenger føre et selvstendig valutadiplomati. Se Bingen, Jon og Johansen, Per Richard (2001): Den europeiske økonomiske og monetære union i et diplomatisk perspektiv. Prosjektrapport til Finansdepartementet. Oslo. s. 49.

[cviii] Noreng, Øystein: EFs planer om pengeunion og tysk forbehold, i Bingen, Jon (1992): Europa etter Maastricht, Cappelen/Europa-programmet. Oslo. s. 111. Den strategiske dimensjonen av ØMU kan best forståes hvis man husker at franske makthavere var klare til å ofre alt for å innhente Tysklands økonomiske kraft og for å kvalifisere Frankrike til ØMU (fra franc fort- politikk i slutten av 1970-tallet til de ulike innstramningsplaner for økonomien, hvorav den siste ble besluttet 26. oktober 1995, drøyt seks måneder etter at Chirac vant presidentvalget).

[cix] Lafay, Gérard og Unal-Kesenci, Deniz (1993): Repenser l'Europe, Economica. Paris. s. 67. ”For at dette ikke skal ligne på en D-mark sone, og for å beholde våre handelsforbindelser med landene i sør, er det vesentlig at Spania, Portugal - og til og med Italia - integrerer systemet. Denne logikken prioriterer det geografiske og politiske ekvilibrium”. Sitat fra sosialistpartiets tekst om partiets Europa-politikk før parlamentsvalget i 1998: “Mondialisation, Europe, France” i Vendredi, 8. mars 1996.

[cx] Dvs. kjernen i Schäuble-Lamers plan om opprettelsen av en hard og lukket kjerne i EU på basis av ØMU, contra den franske statsminister Edouard Balladurs forslag om et mer åpent system for EU.

[cxi] Dette resonnement finnes i Connoly, Bernard (1995): The rotten heart of Europe. Faber and Faber Ltd. London. s. 405-430. Se også Orban, Franck: Frankrike og valutaunioner; fra valutahegemoni til hegemonistiske valutaunioner. I Gaarder, Godrun, Johannessen, Trond og Orban, Franck (11/1996): ØMU- et maktpolitisk instrument? Kan EU leve med ØMU? Europa i dag. Oslo. s. 120-131.

[cxii] Totalt fem forsøk : Pleven-planen i 1950-54, Foucher-planen i 1961-62, Elysée-traktaten i 1963, lang pause mellom 1963 og 1983, deretter Elysée-traktatens reaktivisering, og til slutt Maastricht. Soutou, Georges-Henri (1996): L’alliance incertaine; les rapports politico-stratégiques franco-allemands, 1954-1996. Fayard. La Flèche. s. 440

[cxiii] Gallois, Pierre M. (1998): La France va t-elle sortir de l’histoire? Superpuissances et déclin national. L’âge d’homme. Paris. s. 51.

[cxiv] Ser man bort fra Øst-Tysklands de facto innlemmelse i NATO etter gjenforeningen, omfattet NATOs østutvidelse de landene som stod sentralt for Tysklands sikkerhet (Polen, Den tsjekkiske republikk og Ungarn), mens franske ønsker om å balansere USA i NATO (krav om en europeisk øverstkommanderende for NATOs sørkommando) og om at NATOs fokus på Øst-Europa ble oppveiet av en utvidelse i Sør-Europa til Romania, Slovenia og Bulgaria, ble nedstemt. Videre ga NATOs nye kommandostruktur vedtatt i 1999 Tyskland nordkommandoen, dvs. ansvar for hele NATOs kontinentale område nord for Ungarn.

[cxv] For en historisk oversikt over bl.a. franske planer for Europa sett fra føderalistisk vinkel, se De Rougemont, Denis (1961): Vingt-huit siècles d’Europe; la conscience européenne à travers les textes. Payot. Paris.

[cxvi] ”L'enthousiasme ne nous fait pas défaut, mais il ne saurait remplacer la recherche de solutions réalistes, praticables dans une Europe de plus en plus large, où la synthèse entre élargissement et approfondissement ne sera réussie que si l'on préserve ce qui fait l'essence du projet européen”. Europaministeren Pierre Moscovici under ratifiseringsdebatten for Nice-traktaten, 5. juni 2001.

[cxvii] ” Ni vous ni nous n'envisageons la création d'un super Etat européen qui se substituerait à nos Etats nations et marquerait la fin de leur existence comme acteurs de la vie internationale. Nos nations sont la source de nos identités et de notre enracinement. La diversité de leurs traditions politiques, culturelles et linguistiques est une des forces de notre Union. Pour peuples qui viennent, les nations resteront les premières références”.

[cxviii] Balladurs stabilitetspakt for Sentral- og Øst-Europa ble lansert i 1995 etter forslag fra den daværende franske statsminister Edouard Balladur. Stabilitetspakten skulle legge grunnlaget for gode naboskapsforhold mellom de sentraleuropeiske statene, slik at dette kunne lette disse staters ambisjoner om et senere medlemskap i EU. Se også Mitterrand, François: Allocution sur le projet de confédération européenne et la future architecture de l’Europe. Tale i Praha, 14. juni 1991.

[cxix] Ambisjonen i Nice mht. Europakommisjonen var en reell reduksjon av dens størrelse. På toppmøtet ble det besluttet at den fra og med 2005 skal bestå av kun én kommisjonær fra hver medlemsstat (de store landene mister dermed en av sine kommissærer). Derimot vil den i første omgang øke til 27 medlemmer. Når Kommisjonen har nådd dette tallet, skal den ikke ha flere medlemmer enn det er medlemsstater i EU. Kommisjonens medlemmer skal da utpekes etter en rotasjonsordning hvor alle medlemsstater vil bli likestilt. Antallet medlemmer og rotasjonsrekkefølgen skal fastsettes av Rådet ved enstemmig beslutning etter undertegning av tiltredelsestraktaten med medlemsstat nr. 27. I praksis betyr det at reformen av Kommisjonen bindes tettere til utvidelsesprosessen, noe som gjør det umulig å angi en konkret dato for reformens praktiske gjennomføring.

Rådets reform var spesielt viktig med tanke på det økende antallet spørsmål som avgjøres ved kvalifisert flertall. Stemmevekten mellom store og små land samt mellom gamle og nye medlemmer skulle derfor tas opp til behandling, samtidig som hele voteringssystemet skulle gjøres mer oversiktlig. Det positive resultatet fra Nice ble at både de nåværende medlemstater og søkerlandene fikk tildelt et antall stemmer i det nye Rådet. Reglene for beslutningstaking med kvalifisert flertall vil dessuten gjelde fra 1. januar 2005. Derimot kritiseres voteringssystemet for å være langt mer komplisert enn tidligere. Det nye systemet vil bygge på et flertall av stemmer, antall land og andelen av EUs befolkning (enhver stat vil kunne kreve at man kontrollerer at et kvalifisert flertall omfatter minst 62% av EUs samlede befolkning). En hovedmålsetting i Nice var også at Europaparlamentet skulle stabilisere eller redusere dets antall medlemmer. I 1997 fastsatte f.eks. Amsterdam-traktaten at antallet medlemmer av Europaparlamentet, som tilsvarte 626, ikke måtte overstige 700. I Nice ble det fastsatt et nytt antall representanter for de nåværende medlemsland og for søkerlandene og et nytt tak på 732 medlemmer. Dette taket kan eventuelt bli ytterligere hevet.

[cxx] Om prioriteringer for det franske EU-formannskap og IGC-2000, se Orban, Franck (3/2000) : Frankrikes EU-formannskap og IGC-2000; pragmatisme eller visjon? Fokus Europa.

[cxxi] Mellomstatlighet betegner institusjonelle ordninger og bestemmelsesprosedyrer som tillater regjeringer å samarbeide innenfor bestemte felter, uten å miste sin suverenitet. Subsidiaritet handler om hvordan beslutningsmyndigheten mellom ulike enheter skal fordeles, og hva som er det beste beslutningsnivået for ulike politiske saksområder. Fleksibilitet betegner en type integrasjon hvor ikke alle medlemslandene deltar med samme dybde, omfang eller tempo. Definisjoner hentet fra www.europaveien.no

[cxxii] ”Et utvidet EU med et større antall medlemmer kan ikke være overnasjonalt. For en så omfattende struktur kan man bare tenke seg fleksible organisasjonsmønstre, ellers vil EU eksplodere”. De tre elementene stod kombinert i Balladurs forslag fra 1994 om variabel geometri, der han utelukket en føderalistisk utvikling for EU og tvert imot foreslo en omorganisering av EU med tanke på østutvidelsen i tre ulike sirkler, hvorav den innerste skulle bestå et nærere samarbeid mellom noen få medlemsland, avhengig av saken. Edouard Balladur. Pour un nouveau traité de l’Elysée. Le Monde, 30 november 1994.

[cxxiii] Giscard d’Estaing, Valéry: Pour une nouvelle Europe. Le Figaro. 10. November 1995. Schaüble-Lamers. CDU/CSU Fraktion des Deutschen Bundestages. 1. september 1994.

[cxxiv] Balladur, Edouard. Op. cit.

[cxxv] Moscovici, Pierre (2001): L’Europe, une puissance dans la mondialisation. Seuil. Paris. s. 221.

[cxxvi] ”Il s’agit d’élargir sans diluer, en conservant les mécanismes de décisions politiques communs, des politiques communes, dans une situation où il existera effectivement une hétérogénéité à tout point de vue beaucoup plus grande. Il va falloir organiser cette Europe à 30 et dans ce contexte émergera sans doute un coeur, un groupe de pays leaders.. Je suis pour ma part partisan de la souplesse”. Moscovici, Pierre (1999): Au coeur de l’Europe. Le pré aux Clercs, Paris. s. 133.

[cxxvii] Duhamel, Alain (1999): Une ambition française. Plon. Paris. s. 197.

[cxxviii] “Ce serait la Fédération européenne au sein de la Confédération de la Grande Europe”. Valéry Giscard d’Estaing i Nasjonalforsamlingen, 12. juni 2001

[cxxix] Se definisjonen av ”objektiv dekadens” contra delvis ”dekadens” i demografiske termer, men også for de samfunnene som har vært utsatt for postkolonialisme. Chaunu, Pierre (1981): Histoire et décadence. Perrin. Paris. s. 264-265. Pascal Boniface påpeker at den franske debatten om landets forfall er over 650 år gammel, og at den som regel har vært et uttrykk for forvirring når landet var utsatt for raske sosioøkonomiske forandringer, en ide som bekreftes av Chaunu. Boniface, Pascal. Op. cit. s. 22-23

[cxxx] Jeg undervurderer ikke betydningen av Briands plan for en ”europeisk føderal union” som ble presentert for Folkeforbundet i september 1930, men noterer to ting. For det første ga hans memorandum fortsatt nasjonene en helt sentral plass. For det andre ble dokument fort avleggs etter at Hitler fikk en første valgseier i Tyskland kort tid etter tekstens presentasjon.

[cxxxi] Om utviklingen av maktbegrepets konkrete aspekter, se Badie, Bertrand og Smouts, Marie-Claude (2000): Le retournement du monde. Presses de la Fondation nationale des sciences politiques. Dalloz. Paris.

[cxxxii] Moscovici, Pierre (2000). Op. cit. s. 232

[cxxxiii] Dette utelukker ikke at franskmennene fortsatt ønsker å beholde andre kanaler for å sikre sin globale innflytelse. Blant disse kan man nevne landets relevans som atommakt, medlemskapet i G7, dets faste sete i FNs sikkerhetsråd og det meget spesielle forhold som franskmennene fremdeles pleier til tidligere kolonier i Afrika og Midt-Østen. Det sistnevnte strekker seg fra det rent økonomiske samarbeid til en form for kulturelt fellesskap som illustreres gjennom Francophonies betydning mot en voksende anglosaksifisering). Batho, Jacques (1/2001): Le français, la Francophonie et les autres. Politique Etrangère.

[cxxxiv] Diskursen preges av skeptiske undertoner mht. en ”skjult” tysk agenda som skal skyve EU i føderalistisk retning for å få herredømme i Europa, og som gjerne kan oppsummeres med at stadig mer EU blir lik stadig mer Tyskland. Se Gallois, Pierre M. Op. cit. s. 134-135. Suverenistene vil gjenopprette landets ”storhet” via en omprioritering av landets utenrikspolitiske agenda bort fra EU (eller fra et overnasjonalt EU), til fordel for en mer globalrettet politikk. La France n’a de véritable rôle en Europe que par sa politique extra-européenne. Coûteaux, Paul-Marie (1997): L’Europe vers la guerre. Editions Michalon. Mesnil-sur-l’Estrée. s. 153. For dem fremstår neokolonialismen (Frankrike må på nytt prioritere forholdet til Afrika og Midt-Østen), en tettere allianse med Russland eller et mer substansielt samarbeid med Frankrikes ”latinske søstre” som aktuelle verktøy for å forhindre at Europa ”germaniseres”. Pasqua, Charles (2001): Non à la décadence. Albin Michel. Paris. s. 22.

[cxxxv] Moreau-Defarges, Philippe (1994). Op. cit. s. 152. La oss ikke glemme at Nasjonalfront under presidentvalget i 1995 nesten kom til den andre og avgjørende valgomgang på et program som blåste opp motstanden mot regjeringens innvandringspolitikk og støtte til ”Maastricht-Europa”.

[cxxxvi] Védrine, Hubert (2000): Les cartes de la France à l’heure de la mondialisation. Fayard. Paris. s. 104.