Ragnar Arntzens hjemmesider

Ibsen blir Ibsen; Om Ibsen fram til gjennombruddet med Brand og Peer Gynt

Hentet fra "Henrik Ibsen - 100 år etter", words2you 2006

Henrik Ibsen ble født 20. mars 1828 i en velstående familie i Skien. Han var en oppvakt gutt, og allerede fem år gammel begynte han på skolen. I 1835 gikk hans far fallitt, og familien måtte flytte ut av det herskapelige huset i byen og ut på landet. Dette var et fryktelig nederlag for faren, og det merket ham for resten av livet. Det satte selvsagt et merke i den lille Henrik også. Da Henrik var 15 år gammel, måtte han flytte hjemmefra. Foreldrene hadde ikke råd til å ha en arbeidsfør femtenåring boende hjemme. Henrik fikk plass som lærling på et apotek i Grimstad. Tre år senere ble apotekerens hushjelp gravid, og unge Henrik var blitt far. I de neste 15 årene hadde han store problemer med å betale barnebidrag til moren, men han hadde aldri noe mer kontakt med sønnen.

            Henrik arbeidet på apoteket i Grimstad i over seks år, men han drømte hele tiden om noe annet og større. Ved siden av arbeidet forberedte han seg til å ta examen artium, og han skrev dikt, for aller helst ville han bli forfatter. 12. april 1850 debuterer Henrik Ibsen med skuespillet Catilina under pseudonymet Brynjolf Bjarme, og samme dag forlater han Grimstad for godt. Han besøker sin familie i Skien for siste gang, og reiser så ut i den store verden for å slå seg opp som forfatter.

            Første stopp er Oslo, eller Christiania som det den gang het. Han begynner på Heltbergs privatskole[1] for å ta examen artium og tar eksamen samme høst, men stryker i gresk og aritmetikk. Kanskje hadde han for mye å gjøre ved siden av studiene, for eksempel med å skrive drama? 26. september 1850 blir det for første gang oppført et drama av Henrik Ibsen på en teaterscene, og det skjer med Kjæmpehøien på Christiania Theater.

Nasjonalromantiske læreår i Norge 1851-1864

I denne tiden arbeidet Ibsen ved teater i Bergen og Christiania: 1851-57 ved Det norske Theater i Bergen, 1857-1864 ved Kristiania norske Theater og Christiania Theater. Ibsens oppgaver ved teatrene var å være instruktør, kunstnerisk konsulent og skrive for scenen.

Teatermannen Henrik Ibsen var ingen stor suksess verken i Bergen eller i Christiania, og både skuespillere og styrer ved de ulike teatrene var lite fornøyd med ham. Ibsen var nok for sjenert, taus og innadvendt til å kunne lykkes i arbeid med andre mennesker. I tillegg hadde han store økonomiske og personlige problemer. Han pådro seg stadig mer gjeld, ble flere ganger truet med gjeldsfengsel og i perioder drakk han mye. Heller ikke de dramaene han skrev, var stor litteratur, men dette var utrolig viktige læreår for Ibsen. Han lærte å kjenne teateret innenfra, hva som fungerer på scenen, og hvordan tekst, personer og scenerom virker sammen.

            Henrik Ibsen skrev ni dramaer i denne perioden, men den mest berømte teksten er diktet Terje Vigen. Ibsens dramaer ligner mye av den andre litteraturen som ble skrevet på denne tiden, både i Norge og Danmark. Det er stort sett nasjonalromantiske dramaer som henter sitt stoff enten fra folkediktning eller fra heroiske episoder i historien. Det er få av disse dramaene som spilles på teater i dag.

            I 1858 giftet Henrik Ibsen seg med Suzannah Thoresen, en myndig og belest dame som skulle få stor innvirkning på Ibsens liv og diktning[2]. Hun sørget for at Ibsen fikk et velorganisert og edruelig liv, gode arbeidsrutiner, og hun leste og gav råd til Ibsens manuskripter.

Oppbrudd

Det store vendepunktet i Henrik Ibsens forfatterskap kommer da han slutter med det praktiske teaterarbeidet, forlater Norge, slår seg ned i Italia og begynner å utgi sine verker i Danmark. Henrik Ibsen var gått i eksil, vekk fra hjemlandet og ut av morsmålet. Fra nå av skriver Henrik Ibsen på dansk. De mange nederlagene i hjemlandet har gjort ham særdeles kritisk til alt norsk, på grensen til det hatefulle i de første årene i Italia. Til en venn skriver han: ”Her skall rases! Jeg skall piske dem!” Og de to første dramaene i utlendighet ble også oppfattet som piskeslag mot og latterliggjøring av Norge og all norskhetsdyrking. Det gikk 27 år før Henrik Ibsen igjen vendte tilbake til Norge, og da hadde han skrevet de verdensberømte dramaene Peer Gynt, Et dukkehjem, Gengangere, Vildanden, Fruen fra Havet og Hedda Gabler som alle var blitt oppført på scener rundt om i hele Europa.

Størsteparten av Ibsens udødelige verker er altså skrevet utenfor Norge, og de er alle skrevet på dansk. Dette skiftet fra norsk til dansk skyldtes nok først og fremst ønsket om å få et større publikum og dermed selge flere bøker. Dessuten var Norge et kulturelt og politisk tilbakeliggende land, og Ibsen skrev tekster som krevde kulturell og litterær dannelse. Det fantes det lite av i Norge. Norge var i union med Sverige, men språklig og kulturelt var det fremdeles sterke bånd mellom Danmark og Norge[3]. Det er blitt sagt at ingen steder ble det skrevet mer korrekt dansk på midten av 1800-tallet enn i Norge, men det fantes sterke ønsker hos mange i Norge om å utvikle et eget norsk skriftspråk, dvs det fantes to hovedretninger: Ivar Aasens linje om å utvikle et norsk skriftspråk med basis i norske dialekter, og ”fornorskingslinjen” som gikk ut på en gradvis fornorsking av dansk. I sin nasjonalromantiske periode er Ibsen med på fornorskingen, og det er jo interessant å se at bruddet med det nasjonalromantiske også innebærer et språkskifte.

I flere brev hjem til Norge skriver Ibsen at han føler han er kommet hjem, der nede i Roma. Roma hadde kunstsamlinger, storslåtte byggverk, skulpturer fra både antikken og renessansen som ingen annen by i Europa. Byen var et samlingssted for kunstnere og forfattere, spesielt fra Skandinavia. Både for eventyrdikteren H. C. Andersen og felespilleren Ole Bull markerte møtet med Roma et vendepunkt i deres kunstneriske karriere. For Ibsen ser det ut til at møtet med Roma fører til at han forandrer sin personlighet totalt: mens han tidligere hadde vært uflidd og rufsete når det gjelder hår, skjegg og klær, ble han nå svært så velfrisert både med hår og skjegg og gikk fra nå av alltid i dress. Han la også om håndskriften så radikalt at hans gamle venner hadde problemer med å kjenne stilen igjen. Og viktigst av alt, han får mye større ambisjoner når det gjelder diktningen. Først vil han erobre Norden, så Europa og så verden. Og det gjør han da også til gangs.

Tidligere hadde Ibsen hentet stoff, ideer og inspirasjon fra norsk folkediktning og norsk historie. Fra nå av går han til Bibelen, henter ideer og inspirasjon hos store europeiske forfattere som Shakespeare og Goethe, den danske filosof Søren Kierkegaard og hos den geniale renessansekunstneren Michelangelo. Det blir en helt annen og mer storslått verden vi møter i de neste dramaene til Henrik Ibsen, og med de dramaene som nå kommer, skriver Ibsen seg inn i verdenslitteraturen. Det betyr ikke at alle norske særtrekk forsvinner; i Peer Gynt for eksempel bruker han jo igjen stoff fra norsk folkediktning, men fra nå av bruker han det på en slik måte at folk fra alle verdens kanter kan kjenne seg igjen. Dessuten lar han seg stadig provosere og hisse opp av ting som skjer hjemme i Norge, og det kan man finne spor av i tekstene hans. Irritasjon, sinne og motstand ser ut til å ha virket særdeles inspirerende på dikter Henrik Ibsen.