Ragnar Arntzens hjemmesider

(fra "Henrik Ibsen - 100 år etter", words2you 2006)    

Tre hoders troll, og tre jenters gutt

Peer Gynt (1867) er det rareste, galeste og lystigste verket Henrik Ibsen har skrevet. Mange vil også si det største. Det ble til i et vanvittig rasende tempo, og det er tydelig at Ibsen her har et stoff der det bare strømmer på med ideer, innfall, fantasier, drømmer, skøyerstreker, løgner… Alt skrevet med høyt humør og i dypeste alvor, og det skiller seg klart fra alt annet Ibsen har skrevet.

            Allerede første replikk avslører hva slags person vi her har med å gjøre: ”Peer, du lyver” roper mor Aase til ham. Peer er en eventyrer som elsker å farte rundt, oppleve ting, fortelle skrøner og historier på en slik måte at han selv alltid blir helten i historiene. Han er løgnhalsen og dagdrømmeren som alltid er midtpunktet når folk møtes. Guttene ler og gjør narr av ham, mens jentene blir sjarmert. Han bor sammen med sin fattige mor, men rømmer alltid til fjells når hun trenger hans hjelp og kommer tilbake med de mest vanvittige historier om hva han har opplevd. Faren, Jon Gynt, har vært rik, men han festet bort hele rikdommen, og da Peer var barn, ble mor Aase sittende alene med Peer og fortalte skrøner og eventyr ”om prinser og trolle og alle slags dyr. Om bruderov med”. Mor og far til Henrik Ibsen har visstnok stått modell til Jon Gynt og mor Aase.

Under et bryllup på den rike nabogården blir Peer skjenket full og røver bruden Ingrid og rømmer til fjells. Det som mor har fortalt som eventyr, blir altså til virkelighet. Dagen etter angrer han seg, for på bryllupsfesten har han nemlig møtt den unge og vakre Solveig, så Ingrid må slukøret vende hjem igjen. Bruderovet gjør at Peer ikke kan vende tilbake til bygda. Han blir gående oppe i fjellet, møter kåte seterjenter, og en dag i tung bakrus møter han en bemerkelsesverdig grønnkledd kvinne som frister ham med inn i Dovregubbens hall. Peer er blitt bergtatt, fanget i fjellet hos trollene, og nå må han gifte seg med Dovregubbens trolldatter. Først nå går det opp for Peer at det er en fæl hulder han har latt seg forføre av. På magisk vis blir Peer hjulpet fri.

Solveig har imidlertid rømt hjemmefra for å slå seg sammen med den fredløse Peer, og sammen bygger de en hytte der oppe på fjellet. Men så lett slipper man ikke unna trollene. Den grønnkledde dukker opp igjen, og det viser seg at Peer er blitt far til en skikkelig trollunge. Peer rømmer, først hjem til mor Aase som ligger for døden, og så videre ut av landet og blir borte mange, mange år.

Vi møter Peer igjen mange år senere, ved kysten av Marokko. Nå har han slått seg opp som stor forretningsmann, bl. a. ved hjelp av slavehandel og andre tvilsomme forretninger. Peer reiser langs nordkysten av Afrika og opplever en masse merkelige episoder: Han utgir seg for profet, forfører den vakre beduindatteren Anitra, møter en syngende memnonstøtte og ender til slutt på et galehus i Kairo der han blir utropt til ”selvets keiser”.

I 5. akt er Peer på vei hjem, men skipet han seiler med forliser, og Peer er den eneste som redder seg. Han møter hjembygden og gamle kjenninger derfra, men Peer selv gir seg ikke til kjenne. Han begir seg videre opp på fjellet der han møter Knappestøperen, som vil støpe ham om dersom han ikke kan redegjøre for når han var seg selv, han møter Den magre, dvs Djevelen, som hevder at Peer ikke kan få plass i helvete fordi han ikke har vært en ekte synder. Han møter også en rekke andre fantasiskikkelser som stiller ham til regnskap for det liv han har levd. Til slutt viser det seg at Solveig har vært trofast og ventet på ham i den hytten han bygde før han forlot landet. Han klynger seg til Solveig som synger en vuggevise for gutten sin, mens Knappestøperen truer med hva som vil skje ved ”neste korsvei”. Peer finner altså hjem til slutt, men det er noe foruroligende ved Knappestøperens trussel. 

Her hviler Peer Gynt, den skikkelige fyr, keiser over alle de andre dyr

Peer Gynt er et stort, eventyrlig og mangfoldig drama. Ibsen trodde selv at det aldri ville kunne bli oppført på en scene, og at det ville bli vanskelig å forstå stykket utenfor Norge. Ibsen tok dobbelt feil. Peer Gynt er blitt et av Ibsens mest populære scenedramaer og spilles stadig rundt om i alle verdensdeler.

            Peer Gynt ble imidlertid ingen suksess da det kom ut. De fleste oppfattet Peer Gynt som anti-nasjonal latterliggjøring av den norske folkesjelen, men senere er det blitt regnet som Norges nasjonaldrama. Ibsen har hentet motiver og figurer fra norske folkeeventyr, som for eksempel Dovregubben, troll og huldre. Hovedpersonen Peer har Ibsen funnet i Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn som Peter Christen Asbjørnsen hadde samlet og gitt ut i 1866. Der fortelles det om jegeren Per Gynt som var full av historier om alt det fantastiske han hadde opplevd på sine turer i fjellet, om seterjenter som lokker på troll, den skumle Bøygen og annet trollskap.

Ord og uttrykk fra Peer Gynt er gått inn i det norske språket og den norske tenkemåten, for eksempel

”Peer, du lyver”, ”Gå utenom, sa Bøygen”, ”På ridestellet skal storfolk kjennes”, ”Å være seg selv”, ”Å være seg selv – nok”, ”Å komme i støpeskjeen”, ”Ja, tenke det, ønske det, ville det med; -- men gjøre det!”, ”Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest”, ”Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres”.  

Man skal ei lese for å sluke, men for å se hva man kan bruke

Som du ser er Peer Gynt full av historier og dramatiske episoder, allikevel synes noen at det kan være vanskelig å lese dette fantastiske dramaet. Det kan skyldes flere ting: mange synes det er vanskeligere å lese drama med replikker og sceneanvisninger, og savner en forteller slik vi har i noveller og romaner. Peer Gynt er dessuten skrevet på vers, og det er uvant, men det betyr jo bare at linjene er kortere, og at setningene er mer rytmiske.

Hvordan kan vi så overvinne disse vanskelighetene? Lesning er en vanesak, og vi oppfatter som vanskelig det vi ikke er vant til. Man må altså ha litt tålmodighet, og lese litt saktere enn vanlig, for det viktigste her er ikke å bli ferdig, men å få en fin opplevelse. Ved å lese teksten høyt hører vi hvor fint og rytmisk det lyder. Vi kan godt lese det alene, for Henrik Ibsen tenkte at Peer Gynt skulle være et lesedrama, og at det var umulig å oppføre på en scene. Men enda morsommere er det å lese et drama høyt sammen med andre, der man fordeler rollene seg i mellom. Da kan man jo også stoppe underveis, samtale litt om det man har lest, forklare og diskutere hvorfor det og det skjer, og gjerne spekulere litt om hva som vil komme til å skje videre.

Man trenger heller ikke nødvendigvis lese hele dramaet. Peer Gynt er full av spennende, dramatiske og morsomme episoder, vakre og flotte monologer som kan leses eller dramatiseres isolert.  

 Her var en ustyrtelig mengde lag, kommer ikke kjernen snart for en dag

Noe av det spennende med Peer Gynt er at det er så mangfoldig: det er så mange fortellinger, episoder, merkelige skikkelser, underlige overganger mellom virkelighet og fantasi, våken tilstand og drøm. Her kan alt skje, også overnaturlige og magiske ting. Men hva betyr så alt sammen? Hva er det det egentlig dreier seg om? Jeg har så lyst til å si som Ibsen selv svarte da han ble spurt: ”Jeg spørger kun, mitt kall er ei at svare.” Det fins mange forsøk på å finne ut av dette, og alle kommer fram til forskjellige svar. Her er noen:

            Peer Gynt er en løgner. Han lyver seg ut av vanskelige situasjoner eller han flykter: han lyver for sin mor og sine sambygdinger, han løper fra sin kjæreste og han lyver for seg selv. Og det skal man jo som kjent ikke. Allikevel er det mange som blir fascinert og sjarmert av denne løgnhalsen. Det ser det ut til at også forfatteren selv ble, for Peer blir ikke dømt for sine løgner, svik og bedrag på slutten av 5. akt. Ja, han blir til og med morder i begynnelsen av 5. akt. Forfatteren redder Peer, og Peer finner til slutt tilbake til sin ungdoms kjæreste, Solveig, som hele sitt liv har sittet og ventet, håpet og trodd på sin Peer. Også det kan man jo ha sine meninger om: Var det egentlig særlig smart av Solveig? Er det slik det er å være jente og gutt; mens gutten reiser ut i verden på en masse spennende eventyr, sitter jenta hjemme og venter?

Enkelte forsvarer Peer med å si at vi må betrakte hans løgner som diktning. Peer gjør egentlig det enhver forfatter gjør, han dikter, fantaserer og fabulerer, og gjennom denne diktningen gjør han virkeligheten større, vakrere og mer magisk enn det vi til vanligvis opplever. Og det er vel kanskje det som gjør diktning så fascinerende?

Andre tar utgangspunkt i Peers møte med trollene i Dovregubbens hall. Der skjer det mye rart, vanvittig, komisk og skummelt. Men Dovregubben er ikke bare en grotesk og marerittaktig figur, han er også en slags filosof, idet han definerer forskjellen mellom det å være menneske og det å være troll: Å være menneske betyr å være seg selv, å være troll betyr å være seg selv nok. Krystallklar er kanskje ikke denne definisjonen, men disse formuleringene dukker opp en rekke ganger utover i dramaet, og blir litt klarere for hver gang de dukker opp. ”Å være seg selv nok” kan bety noe slikt som å være egoist, altfor selvopptatt, ikke ta hensyn til andre. ”Å være seg selv” er det motsatte, altså å leve i et ansvarsfullt, emosjonelt og forpliktende forhold til andre mennesker. Peer Gynt er gjennom hele dramaet ”seg selv nok”; han er en hensynsløs egoist, et troll, og kanskje skal han gjennom sitt dårlige eksempel vise oss hvordan vi ikke bør leve våre liv? Kanskje det, men hvorfor er det da aldri noen som setter Peer på plass? Får ham dømt for alle løgnene og svikene?

På den annen side har jo Peer en voldsom energi til hele tiden å bevege seg videre, utforske nye sider ved virkeligheten, og hele tiden møter han motstand. Og det er noen usedvanlige motstandere han møter på sin vei: Dovregubben, Bøygen, Den fremmede passasjer, Djevelen, Knappestøperen og Den grønnkledde, og eneste våpen Peer er utstyrt med er sin fantasi, den gode replikk og sitt lystige humør.

Du er ingen keiser, du er en løk

En av de aller mest kjente scenene i Peer Gynt, er den såkalte løk-scenen der Peer står og skreller en løk. Han plukker av lag for lag og lurer på om ikke kjernen snart kommer for en dag. Men som kjent har ikke løken noen kjerne. Dette er blitt tolket som et bilde på identiteten til Peer: han er uten en fast, sammenhengende kjerne. Hans identitet består bare i en rekke påfunn, løgner, roller, oppdiktede historier om seg selv. Peer lar sin identitet farge av hvilken situasjon han befinner seg i, hvem han er sammen med. Er han sammen med troll, blir han troll, er han sammen med fattige nomader, blir han nomade, er han sammen med rikfolk, blir han verdensvant riking, er han sammen med apekatter, blir han apekatt. Bare når han er sammen med bygdefolket sitt, vil han være noe annet, noe større, helst konge over dem alle. Man må jo da begynne å lure på, hvilket han selv også gjør flere ganger, hvem er egentlig Peer Gynt når han er seg selv?

Den motsatte tanken om personligheten, den at vi skulle ha en fast og konstant kjerne, virker kanskje besnærende, men er den mer sann? Nå er riktignok Peer en ekstremt ”løk-aktig” karakter, men er vi ikke alle litt i slekt med Peer? Lar vi oss ikke alle prege av omgivelsene, skifte litt personlighet, spille en annen rolle når vi er sammen med mor, enn når vi er sammen med kjæresten? Når vi er sammen med bestefar eller i venneflokken? Og hvis det finnes en kjerne i personligheten vår, hvor lenge varer den? Tenker vi det samme om oss selv når vi er glade som når vi er triste? Tenker vi det samme i dag som for fem år siden? For ti år siden?

De aller fleste blir sittende igjen med en masse spørsmål og gåter som de ikke får svar på etter å ha lest Peer Gynt, men det er kanskje ikke det verste som kan skje. Det kan jo bety at dramaet har satt i gang noen tanker i oss, og at vi er i ferd med å se og forstå ting på nye måter som det kan ta tid å finne ut av. Slik er det ofte med stor litteratur.