Ragnar Arntzens hjemmesider

Fra "Henrik Ibsen - 100 år etter", words2you 2006

Med Vildanden (1884) skjer det nok en forandring i Ibsens forfatterskap, og lesere og publikum ble svært usikre da stykket kom. De fleste hadde store problemer med å skjønne hva Ibsen nå ville fortelle. Det er fra nå av at Ibsen blir anklaget for å være en ”uutgrunnelig sfinx”, og dette inntrykket bare forsterkes med de siste åtte skuespillene. Ettertiden har imidlertid vurdert de åtte siste dramaene som det beste Ibsen skrev, ved siden av Peer Gynt.

Selv om anmeldelsene av Vildanden var negative, solgte boken godt og stykket ble raskt oppført på en rekke teatre rundt om i Norden og senere ute i Europa. De fire tidligere dramaene Samfundets støtter, Et dukkehjem, Gengangere og En folkefiende hadde satt samfunnsmessige problemer under debatt, der enkeltpersoner stod i konflikt med samfunnet rundt. Nå blir konfliktene løftet ut av det samfunnsmessige og inn i den enkelte person og mellom personene. Men fremdeles utspiller dramaene seg i familien.

I Vildanden er det ikke noe klar samfunnskritikk, verken mot høyre eller venstre, og det er ingen tydelig hovedperson og helt som man enten kunne se som forfatterens talerør, eller som lesere og publikum kunne identifisere seg med. Det kunne se ut som et drama der alle personene var skurker og tullebukker! Bortsett fra den stakkars, lille Hedvig da som går bort og skyter seg i siste akt! Svaksynt, naiv og klok løfter hun denne ”sumpaktige virkelighet” opp i en vakker, tragi-komisk fortelling som har den forferdeligste slutten i hele Ibsens forfatterskap.

Hva skjer når Peer Gynt får Brand på nakken?

I Vildanden møter vi en verden uten idealer. Hovedpersonen Hjalmar Ekdal er en ganske stakkarslig person, han er fotograf, er gift med Gina og sammen har de datteren Hedvig. Sammen med dem bor også gamle Ekdal, far til Hjalmar, som er sterkt redusert både fysisk og psykisk, og han har tidligere sittet i fengsel på grunn av økonomiske misligheter. Til leiligheten hører det et merkelig loft der Hjalmar og faren har høns, kaniner, gamle juletrær og en skadeskutt villand.

Hjalmar er en fjern slektning av Peer Gynt ved det at han er en stor løgner og dagdrømmer, men han mangler Peer Gynts energi og voldsomme fantasi. Det daglige arbeidet i fotoatelieret synes Hjalmar er for banalt, og derfor overlater han det stort sett til kone og datter. Selv hevder han å arbeide på en stor oppfinnelse, men sannheten er at han foretrekker å gå på kaninjakt sammen med faren inne på loftet eller å dagdrømme og snorke på sofaen i stuen. Hedvig er i ferd med å miste synet, og Hjalmar hevder han har tatt henne ut av skolen for å spare synet hennes. Men Hjalmar kan vi aldri helt stole på, for han er full av store ord og vakre talemåter. Kanskje ser han at hun er flittig medarbeider i atelieret og kan være hans erstatter mens han ”arbeider med oppfinnelsen”?

Konen og datteren gjør alt de kan for at Hjalmar skal trives, spesielt datteren Hedvig gjør alt for at Hjalmar skal bli glad og fornøyd ”for da blir her mer fornøyelig”, som hun sier flere ganger. Det er tydelig at Hjalmar er en krevende person å leve sammen med. Et litt stusselig familieliv, kanskje, men greit nok hvis man ikke har så store mål i livet? I hvert fall hadde alt gått greit hvis familien Ekdal hadde fått være i fred, men det får de selvsagt ikke.

Hjalmars gamle kamerat, Gregers Werle, dukker opp idet dramaet begynner. Han er sønn av grosserer Werle som tidligere arbeidet sammen med gamle Ekdal. For mange år siden begikk grosserer Werle en økonomisk vinningsforbrytelse, men gamle Ekdal fikk skylden og måtte i fengsel. Senere har grosserer Werle støttet gamle Ekdal økonomisk, og han har også hjulpet Hjalmar med å få kjøpt inn utstyr til fotoatelieret. Før fru Werle døde fortalte hun sønnen at grossereren hadde hushjelpen Gina som elskerinne, og ved tilbakekomsten får Gregers bevis for at Hedvig ikke er datteren til Hjalmar, men til faren, grossereren. Gregers Werle bestemmer seg for å avsløre dette for vennen Hjalmar, slik at Hjalmar kan leve et ekteskap bygd på sannhet.

Gregers Werle er idealist og ser det som sin oppgave her i livet å få mennesker til å leve i sannhet. Mens altså Hjalmar er en fjern slektning av Peer Gynt, er Gregers Werle en videreføring av presten Brand.

Det var liksom han mente noe annet enn det han sa hele tiden

Ovenstående er noe Hedvig sier etter at hun har hatt en lang samtale med Gregers Werle. Han fører et ganske merkelig språk som barnet Hedvig ikke helt forstår, og det skal bli katastrofalt for Hedvig. Noe av grunnen til at Gregers Werle bruker et litt merkelig, kodeaktig språk, er at han hele tiden går rundt og observerer og mener å avsløre svakheter hos andre personer. Dette våger han ikke å si direkte, men kommer stadig med hentydninger, metaforer og tvetydigheter som flere av de andre ikke helt forstår, spesielt Hedvig og Gina. Werles språk preger også hele dramaets språk.

Noe av det nye ved dette dramaet er Ibsens bruk av symboler, og det mest sentrale symbolet finner vi i stykkets tittel. Dette symbolet er det Gregers Werle som introduserer i dramaet. Som nevnt har familien Ekdal en villand inne på loftet, dvs en skadeskutt villand, og den har de selvsagt også fått av grosserer Werle. Det fortelles om villanden at når den blir skadeskutt, dykker den ned til bunnen og biter seg fast der for å dø. Denne villanden er imidlertid reddet opp av grossererens hund. Gregers Werle mener at Hjalmar har noe av villanden i seg: før gamle Ekdals store ulykke var Hjalmar en lovende student. Da faren kom i fengsel, begynte Hjalmar å drikke, avbrøt studiene og gav opp alle ambisjoner om et bedre liv.

Grosserer Werle hadde gjort hushjelpen Gina gravid, og for å komme seg unna dette, får han Hjalmar til å gifte seg med Gina mot at grossereren utstyrer ham med et fotoatelier. Dette er som å leve et liv som skadeskutt villand som har bitt seg fast på bunnen, mener Gregers. Det er som å leve i en forgiftet sump, sier han. Gregers ser det som sin oppgave å være hunden som bringer villanden Hjalmar opp til et verdig liv i sannhet. Det er imidlertid ikke lett, for helst vil Hjalmar leve et bekvemmelig liv med kaninjakt på loftet, dagdrømmer på sofaen og smørbrød og øl til kvelds. Dessuten er han ekstremt selvopptatt. Når Hjalmar får vite at det er usikkert om han er Hedvigs biologiske far, nekter han å ha noe mer med Hedvig å gjøre, og han avviser henne brutalt og jager henne fra rom til rom for å slippe å se henne.

            Gregers trekker inn Hedvig i sin kamp for å redde Hjalmar. Han ber henne om å ofre den skadeskutte villanden, det kjæreste hun har, for å vise at hun er glad i Hjalmar uansett. Hedvig lover å gjøre som Gregers Werle sier, selv om hun ikke forstår det. Hun forstår ikke hvorfor Hjalmar ikke kan elske henne, selv om han ikke er hennes biologiske far, for som hun sier: Hedvig elsker villanden selv om hun ikke kjenner dens opphav. Ja, kanskje er det nettopp derfor hun er så glad i villanden, fordi den har ukjent opphav, den har ingen å holde seg til, og den lever på mørkeloftet som er akkurat som på ”havsens bunn”. Det er da også et ganske drastisk påfunn av Gregers Werle at han ber barnet om å ofre seg for den voksne, og det sier vel noe om hvor virkelighetsfjern han er.

Så går Hedvig inn på loftet og skyter – ikke villanden – men seg selv.

Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme

Dr. Relling, en nabo til familien Ekdal, er den kyniske motstanderen til idealisten Gregers Werle. Han mener at de fleste mennesker trenger en livsløgn for å leve et lykkelig liv. Det viktigste er ikke å leve i sannhet, men å bli lykkelig. Det er dr. Relling som har innbilt Hjalmar at han skal gjøre en stor oppfinnelse, fordi han mente Hjalmar trenger den livsløgnen for å bli tilfreds med det livet han lever. Det er også han som har oppfordret gamle Ekdal, som tidligere var storviltjeger og har skutt flere bjørner, om å begynne å jakte på kaniner på loftet. Og slik har dr. Relling tatt for seg menneskene rundt seg og gitt dem livsløgner som kan gjøre at de kan bli fornøyd med livet sitt. ”Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du livslykken fra det,” sier dr. Relling.

            Hvem er det så som har rett, idealisten Gregers Werle eller kynikeren dr. Relling? Få vil vel trekke frem Gregers Werle siden han indirekte blir skyld i at Hedvig skyter seg. Må ikke dette bety at Ibsen advarer mot idealisten: se her, så galt kan det gå når idealister trenger seg på enkle mennesker med sine ”ideale fordringer” om å leve i sannhet? Henrik Ibsen skriver et sted at ”Jeg har for længe siden ophørt at stille almengyldige fordringer, fordi jeg ikke længere tror på at sådanne med nogen indre ret kan opstilles.” Hva med dr. Relling, kan han være Ibsens talerør? Dersom Relling har rett, blir ikke da livet ganske lite og meningsløst? Er alle anstrengelser for å leve et godt liv i sannhet og skjønnhet bortkastet? Er hele meningen med livet å skaffe seg en livsløgn som glatter over et tomt og kjedelig liv? Er lykkepillen historiens mål?

Det er imidlertid en av voksenpersonene i det ekdalske hus som ikke får eller har bruk for en livsløgn, og det er Gina. Hun er sliteren som alltid prøver å gjøre det beste ut av situasjonen, og som i stillhet utfører alle de daglige gjøremålene som skal til for å holde hverdagen i gang. Er Gina Ibsens tause talerør?

Vi er alle skadeskutte villender – eller?

Henrik Ibsen var ikke særlig glad i symboler og syntes at de som skrev om dramaene hans, så alt for mange symboler, og at de leste alt for mye inn i tekstene som han mente tekstene ikke gav dekning for. Ibsen la vekt på å skrive et enkelt, hverdagslig og presist språk, og han mente det måtte være nok å hente der. Kan man ikke bare lese det som faktisk står der? Jo, det er vel en god leseregel, men akkurat i Vildanden er det ganske opplagt at Ibsen bruker villanden som symbol. Men det er ikke mer komplisert enn at stykket selv langt på vei forklarer og kommenterer den symbolske betydningen.

Symbolet villanden har to betydninger: for det første representerer den noe som grosserer Werle vil kvitte seg med, og som han overlater til familien Ekdal. I denne betydning er Hedvig en villand, og det blir ganske grotesk å tenke på at Gregers ber Hedvig, som jo er hans halvsøster, om å skyte villanden. Nå går nok ikke Hedvig rundt og tenker på seg selv som bærer av symbolet villanden, men som vi har sett, føler hun en sterk kjærlighet for den skadeskutte villanden, og det virker som om hun identifiserer seg med den. I denne betydning er også Gina en villand, for henne overlot grosserer Werle til Hjalmar da grossereren oppdaget at Gina var gravid. Gina er imidlertid ikke en ”skadeskutt villand”, for hun er utstyrt med en veldig overlevelsesevne og vilje til å komme videre i livet. Hun er pragmatikeren som kun er opptatt av å finne praktiske løsninger på problemer hun og familien står overfor. Gina er ellers den eneste i familien Ekdal som ikke bryr seg om villanden, og som aldri er ute på mørkeloftet. Hedvig er skadeskutt i den betydning at hun har arvet grosserer Werles øyensykdom og er i ferd med å bli blind.

For det annet representerer villanden mennesker som har opplevd en stor ulykke, og som ikke klarer å reise seg igjen, som ikke klarer å gjennomleve sorgen på en skikkelig måte. Ulykken vil da prege dem i alt de gjør og opplever. De biter seg fast i ulykken og kommer ikke videre i livet. I denne betydning er både Hjalmar Ekdal og hans far villender. De har ikke klart å komme videre i livet etter at gamle Ekdal ble satt i fengsel.

Hvis man kan tillate seg å spekulere litt videre, kunne man si at både dr. Relling og Gregers Werle er villender: Dr. Relling har for mange år siden vært forelsket i fru Berta Sørby, men hun avviste ham, antagelig fordi han var for glad i å drikke. Senere har ikke Relling giftet seg. Man kan spørre seg hvorfor: Ble han helt knust av denne avvisning, og våget han ikke engasjere seg i et nytt forhold? Var det i sorgen over dette, at han laget sin kyniske filosofi om livsløgnen?

Gregers Werle opplevde i ungdommen at hans mor ble syk og gikk inn i en tung depresjon. Hun mistenkte mannen for å ha et forhold til hushjelpen, avslørte dette for Gregers, og han kom inn i et sterkt motsetningsforhold til faren. Han hater fremdeles sin far for dette, og dette hatet styrer livet hans. Han orker ikke å etablere et eget liv, han må slutte i jobben hos faren, og han finner først en meningsfylt livsoppgave i møtet med den ”skadeskutte villanden” Hjalmar. Kanskje han heller skulle ha prøvd å få orden på sitt eget liv fremfor å blande seg i andres? 

            Vi har sett at alle personene i Vildanden kan knyttes til symbolet villand, bortsett fra grosserer Werle selv. Han går fri, for grosserer Werle er den som produserer villender. Han er den rike og vellykkede forretningsmann som ikke lar seg forstyrre eller knekke av noe. Dukker det opp noe ubehagelig, sender han det bare fra seg – til den stakkars familien Ekdal.

Man kan nesten bli fristet til å dele Hjalmar Ekdals indignasjon, når det i 4. akt blir klart at det er grossereren som realiserer det sanne ekteskap. ”Det ser jo akkurat ut som om der slett ingen rettferdig verdensstyrelse var til,” sier Hjalmar. Men så trøster han seg med at grosserer Werle ”blir jo blind.”

Man kan undre seg over hvorfor Ibsen lar grossereren både være den som er årsak til all elendighet, som dytter egne problemer over på andre, som ofrer sine medmennesker for å oppnå egen vinning, også være den som realiserer det ideale ekteskap. Han er både stykkets største skurk og største helt. Hva har Ibsen ment med det? Fortelle om en ond og hensynsløs verdensorden? Vise hvor urettferdig det borgerlige samfunn er, og hvor lett de rike alltid slipper unna?

Eller er det de voksnes verden Ibsen kritiserer? At de voksne ikke klarer å ta fatt i de problemene de står overfor, at de ikke klarer å ta ansvar for sine liv, og at det i siste rekke går ut over barna?

Uansett hva svarene måtte være på disse store spørsmål, viser Vildanden at de valg vi foretar, har konsekvenser, ikke bare for våre egne liv, men også for andre rundt oss. Å utsette valget, eller ikke å våge å velge, vil ofte føre til at problemene vokser og at andre uforskyldt blir involvert. Problemet blir liggende som en udetonert bombe. Det klareste budskapet i Vildanden er allikevel at vi ikke har noe med å stille opp idealer for andre, ikke fortelle andre hvordan de skal leve sine liv. Idealer får vi begrense oss til å stille for våre egne liv.

Hvor hentet Ibsen ideen til dette symbolet fra, hvorfor akkurat en villand? Kanskje hadde Ibsen lest eller hørt om at Charles Darwin, i Artenes opprinnelse, hadde funnet ut at villender degenerer i fangenskap? Det er egentlig ikke så viktig om Ibsen kjente til dette, men det gir jo symbolet en ekstra tyngde.